Har du noensinne drømt om å være en voksen mann med motorikken til en baby? Ikke? Vel, nå har du uansett sjansen!

I Baby Steps spiller du et slapt manchild som havner i en vakker fantasyverden, hvor hvert bein må styres manuelt. Det høres kanskje lett ut, men tro meg: dette er alt annet enn kos. Det er kaos.

Livet er en dans! En bedriten dans i utakt!

Spillet åpner med Nate i en møkkete leilighet, omringet av pizzaesker og en bong. Plutselig blir han dratt inn i en slags magisk dimensjon hvor hele oppdraget er å finne en do. For selv om Nate ser ut som noen som kunne pissa i en søppelbøtte uten å blunke, er han tilsynelatende altfor prippen til å tisse i en busk.

Det første du må gjøre er å lære deg å gå. Ikke løpe. Ikke hoppe. Ikke slåss. Bare gå. Og det er overraskende vanskelig. Det tok meg flere minutter å bevege meg fem meter, og hele greia føltes som en lang og klønete slapstick-sketsj.

Forbered deg på fall. Flerfoldige fall.

I starten lo jeg godt. Jeg kosa meg med hvor håpløst alt var. Etter litt tid begynte jeg å få inn rytmen – R2, L2, R2, L2 – og spillet føltes nesten som et flow-spill. Men den følelsen forsvinner fort. For selv om premisset er morsomt, er selve spillopplevelsen rett og slett grusomt frustrerende. Etter ti minutter er gimmicken brukt opp, og det er da spillet virkelig begynner å teste tålmodigheten.

Baby Steps er laget av blant andre Bennett Foddy, kjent for Getting Over It, spillet hvor du styrer en fyr i en gryte med en slegge og klatrer opp et fjell. Her er det samme idé: én feil, og du raser tilbake til start. Bare denne gangen med Octodad-kontroller i tillegg.

Det er tregt, tungt og bevisst vanskelig. Designet for å gjøre deg rasende.

Dette er bare... Ikke min sjanger.

Det tar ikke lang tid før jeg kjenner på ekte motvilje. Jeg bruker to timer på å karre meg opp et fjell, bare for å skli hele veien ned igjen. Jeg banner høyt, og begynner å tenke på alt annet jeg heller kunne brukt tiden på, og det er kanskje akkurat det utviklerne håper på.

For dette er et rage-spill, og som Getting Over It før det, er det perfekt for streaming og TikTok. Det er laget for at du skal mislykkes på underholdende vis.

Men det er også alt det er. En clipfarming-simulator.

Up, up, up, up the stairs we go. And then we come to the tunnel.

Ja, verden er pen, full av frodige åser, tåke og fantasy-detaljer. Det er en morsom kontrast til hovedpersonen og spillets tone, noe jeg setter stor pris på, og er nok faktisk det jeg liker aller mest med hele spillet. Noen av NPC’ene er esel-mennesker med penisen på vift. Det er gøyalt og sjokkerende i starten, men etter hvert blir det også fort kjedelig.

Baby Steps har vært under utvikling i flere år, og bygger tydelig videre på Foddys filosofi: spill skal utfordre, ikke nødvendigvis belønne. For noen er det gøy. For andre, som meg, er det bare utmattende.

Hehe, soppene skal se ut som peniser lol :-)

Hvis du liker Baby Steps, er jeg oppriktig sjalu. Det sier noe fint om deg: at du er tålmodig og utholdende. Jeg er ikke det. Jeg blir sur. Jeg vil kaste kontrollen i veggen. Og viktigst av alt: jeg har det ikke gøy.

Spillet skal ha for originalitet, for en kul visuell stil og for at det faktisk fikk meg til å le i starten. Men etter det er det bare smerte. For her er det kun frustrasjon som venter deg. Og en do, da. Hvis du noen gang kommer dit.

Men hei, hvis du liker å lide, så kan dette være det perfekte helvetet for deg.