Jeg elsker animasjonsfilmer fra 80- og 90-tallet, og jeg elsker skrekkspill. Hva kan vel da være bedre enn å spille Bye Sweet Carole?

Ganske mye, viser det seg.

Tusenfryd. Av typen man ikke blir kvalm og sliten av.

Bye Sweet Carole er et spill utviklet av Little Sewing Machine. Spilldesigneren er en som heter Chris Darril, og han har tydeligvis fått så stort ego at han ønsket å ha navnet sitt på coveret, som om han var fuckings Sid Meyer. Altså, spillet heter Chris Darril’s Bye Sweet Carole.

Seriøst. Hva Chris Darril har laget før? De to remothered-spillene. Punktum. Men greit, Chris, du skal få den respekten du ber om. Fra og med nå kaller jeg deg ikke Chris Darril. Jeg kaller deg MESTEREN Chris Darril.

"Å nei, pass deg! Der nede er kjedsomhetens mørke!"

Spillet handler om Lana, ei jente som prøver å finne ut hva som skjedde med venninnen sin Carole. Historien i seg selv er overraskende rørende, og blander sorg, vennskap og kvinners frigjøring i en 1900-tallsramme som føles genuin og gjennomtenkt. Sånn umiddelbart merker jeg mange likhetstrekk med Alice i Eventyrland, men spillet henter inspirasjon fra mange andre universer. Stemmeskuespillet er for øvrig kjempebra, og musikken kunne like gjerne vært fra en gammel film.

Som Andreas Hedemann i Nerdelandslaget pleier å si: “Jeg fikk gåsehud, bare se. Jeg fikk gåsehud.”

"Ikke klatre videre! Der inne er irritasjonens hvelv!"

Men stjernen her er ikke stemmeskuespillerne eller handlingen eller mesteren Chris Darril. Det er animasjonen. For wow. Virkelig. Wow. Det er forbanna magisk. Spillet ser ut som en helaftens, håndtegnet animasjonsfilm fra slutten av 80-tallet. Mer spesifikt ser det ut som en Don Bluth-film.

Bare for å nerde litt: Don Bluth var en legendarisk animatør som jobbet hos Disney i mange år, før han på 80-tallet startet sitt eget studio og lagde en drøss med klassikere. Vi snakker filmer som “The Secret of Nimh”, “An American Tale” om den lille musen Fivel, “Lillefot og vennene hans” og “Anastasia”, som var hans siste hit før det gikk nedover.

Det som er felles for filmene hans er at de alle har en mørk, sår undertone man ikke alltid finner hos Disney-filmer. Og Bye Bye Sweet Carole NAILER denne stilen. Både i hvordan karakterene er utformet, men også hvordan de beveger seg. Det er veldig imponerende.

Det ser faktisk så pent ut at du fort kan glemme at du kjeder deg helt sinnssykt mye.

A city of justice, a city of love, a city of peace.

For her begynner problemene. Spillet skal i teorien være “survival horror”, men det er egentlig et eventyrspill med litt plattforming og noen elendige snike-sekvenser. Puzzelsene (hvordan skriver man dette?) er helt greie, men dørgende kjedelige. De blir bare en unnskyldning for å gå fra venstre til høyre på kartet, og mekanisk er de elendig gjennomført. Håndverket sitter ikke, det føles som om denne gjengen tegnet en animasjonsfilm, og de siste fem minuttene innså de at de burde ha med no gameplay også.

Lana, altså hun du spiller, er vanskelig å styre. Hun snubler seg gjennom spillet der du febrilsk prøver å skjønne hva det er du gjør galt, før du til slutt innser at mesteren Chris Darril og gjengen bare ikke får til ganske elementære spillmekanikker. Du kan heldigvis forvandle deg om til litt forskjellige skapninger underveis, men det er bare kaninen som beveger seg som en spillkarakter burde. Så bare vær kaninen så mye du orker.

Du er LÆRER, og så kommer du ikke opp med bedre puzzles enn dette?

Jeg kan ikke no for det, men mine tanker går jo til et visst annet spill som ble laget av lite erfarne utviklere som gjerne ville lage noe med håndtegnet stil. Ja, jeg tenker på Cuphead. Og ja, det er kanskje urettferdig å sammenlikne to så forskjellige spill, men herregud, Cuphead et perfekt animert spill som er en throwback til 20- og 30-tallets tegnestil, og de har i tillegg naila mekanikkene til sin spillsjanger bedre enn de aller fleste. Kontrollene sitter. Det føles polert ut. Bye Sweet Carole er ikke polert. Det er… SPOLERT.

Så hva sitter vi igjen med?

Vel. På sitt beste føles spillet som en nydelig, mørk eventyrfilm fra en svunnen tid. På sitt verste er spillet så kjedelig og frustrerende at du får lyst til å be om pengene tilbake fra mesteren Chris Darril.

Lag film neste gang, Mesteren Chris Darril.

Det er veldig synd, for hvis dette hadde slått an og faktisk funket, så ville vi kanskje fått flere spill med denne animasjonsstilen. Men det blir nok heller til at jeg nok en gang popper inn min Anastasia-Blu-Ray og ser den barske Tsar-datteren Anastasia gønne på i sin kamp mot den onde Rasputin. Og det uten at jeg må løse ekstremt ræva puzzles i tillegg.

Jeg gir Bye Sweet Carole rause: