Cairn!

Alle snakker om det. Eller, alle snakket om det for et par uker siden, men det er fortsatt mange som snakker om det! Og det er det en grunn til. For når et spill som mer eller mindre bare handler om klatring viser seg å være skikkelig bra, da er det fort gjort at det blir et fenomen for folk som liker rolige mindfullness-spill. Men, som vanlig, har jeg hoppet litt fort fram her, så la oss begynne med begynnelsen.

Very mindful, very demure.

Først og fremst: hva f*en betyr Cairn? Jo, nå skal du høre: Cairn er steinvarder som ligger spredt rundt omkring i fjellheimen, for eksempel som minnesmerker, og disse ser du rett som det er når du tar pauser på vei opp det livsfarlige fjellet Kami. 

Kami er dette universets svar på Mount Everest, en livsfarlig, ubarmhjertig jævel av et fjell som mange har prøvd å bestige, men som ingen har klart. Nå skal du, klatreinfluenceren Aava, prøve. Eller… influencer er kanskje feil ord å bruke, men hun er kjent i klatremiljøet, i det minste.

Cairn er både en kamp mot deg selv og mot fjellsiden.

Cairn er laget av indieutvikleren The Game Bakers, og jeg har ikke spilt noen av deres andre spill, så dem kan jeg ikke si noe om. Men: jeg merker jeg har sansen for deres måte å lage spill på.

For slik funker Cairn: Du klatrer oppover en fjellside og må tenke nøye gjennom hvor du plasserer hender og føtter så du får godt grep. Du må underveis passe på så du har nok stamina og balanse, og må i tillegg være påpasselig med å få i deg nok vann og næring og kalk på henda og Paracet i påsan.

Kjappe karbohydrater for stami-stamina. He-hey.

Du får hjelp av en liten robot som henter sikringsutstyr for deg, og som i tillegg er ditt hjelpemiddel for å kommunisere med omverdenen. Gjennom den får du beskjeder fra kollegaer og venner og kjærester, og du blir på denne måten bedre kjent med Aava.

Når du klatrer ender du ofte opp i absurde kroppsstillinger som du må prøve å ikke fokusere for mye på, for da begynner du kanskje å le, og det er ikke det som er poenget med spillet! Grunnstammen i hvorfor du spiller det her, er følelsen av indre ro kombinert med noen vanvittig intense sekvenser der du har brukt opp vannet og maten din og du er tom for sikringspinner og du vet at om du faller nå, så er ALT du har gjort den siste timen bortkasta. Du må begynne på nytt fra forrige save, som er 300 meter ned. DA føler du at du lever. Og når du etter fjerde forsøk får det til, da er det som å overvinne en boss i Elden Ring. For en følelse.

Styr unna fristelsen av å stoppe opp for å se på utsikten: det fører til slitne lemmer.

Mellom disse intense klatresekvensene er det rom for vakker utsikt og underfundige sekvenser og små øyeblikk av humor. I fjellet finner du lapper fra tidligere klatrere, litt lore om en gammel sivilisasjon, du finner lik og sekker og huler, og du blir bedre kjent med hovedpersonen. 

Om jeg skulle trukket for noe, så er det at det er i overkant brutalt hvor ofte du må drikke og spise og vedlikeholde kroppen din. Jeg føler på en måte at det å bestige fjellet er vanskelig nok i seg selv. Du kan skru ned vanskelighetsgraden, men det stripper opplevelsen for all underholdning i min bok.

Cairn kommer til å sitte i meg lenge.

Et spill mange har sammenliknet dette med, er Jusant fra 2023, som også handler om en dame som klatrer oppover fjell. Jeg spilte det, og syntes det var både søtt og vakkert og chill, men det var også en fjerde ting: dritkjedelig. Altfor lett. Jeg følte aldri jeg faktisk var en proff klatrer fordi det var så lett. Det kan IKKE Cairn sies å være. Det er vanskelig som et vondt år.

Du klatrer i en evighet, og mister plutselig taket, og da roper karakteren din “oh commoooon” og liknende, akkurat som deg. Spillet vet at det er vanskelig, og det spiller på det. Dette er også med på å sørge for at du blir i ett med klatreren, og når du først får til å komme deg opp en fjellside du har slitt med i tre timer, da føler du deg møkkasliten, som om det var du selv som klatra opp.

Når alt kommer til alt, er dette en veldig unik opplevelse som jeg er veldig glad for at jeg valgte å bruke tid på. Cairn er stemningsfullt, vakkert, og til tider hinsides vanskelig, og jeg synes det fortjener 85 av 100.