Endelig er Cascadou her! Det norske tilskuddet på stammen i en sjanger som har eksplodert siden Balatro drepte spillindustrien i 2024, la en hel verden i avhengighetslenker og dominerte prisutdelingssesongen med over 40 nominasjoner og over 20 priser. Cascadou må dessverre finne seg i å bli sammenliknet med Balatro i hele denne anmeldelsen, for kjernemekanikkene her oppleves tungt inspirert av sin forgjenger. 

Skal jeg velge red deck eller blue deck... Ah, nei. Feil spill.

Cascadou er det skaperen Mattis Folkestad omtaler som en roguelikekjedereaksjonspokerkabal™ der du leter etter, finner og lager pokerhender på et brett ved å flytte rundt på kort, som så velter inn i hverandre som eksploderende dominobrikker.

Du beveger deg opp et kart i beste Slay The Spire-stil, der hver runde blir vanskeligere og vanskeligere, og innehar unike modifikasjoner og regler. I noen runder får du trippelt med poeng for å score f eks tre like eller flush, i andre runder har du uendelig mengde trekk tilgjengelig for å flytte kort rundt, men kun ÉN mulighet til å nå poengkravet for nivået.

Med andre ord må du planlegge trekkene dine, oppgradere kortene i kortstokken med unike klistremerker og modifikasjoner, og så forsøke å skape de største kjedereaksjonene for å overleve det stadig større kravet til poeng. Om du ikke møter nivået du er på sitt minstekrav, og går tom for trekk, ryker du og må starte helt på nytt igjen. 

Jeg skulle ønske jeg kunne ta veivalg, som i Slay The Spire. Her er veien staket ut for deg.

Spørsmålet er: er Cascadou noe gøy, eller er dette bare Balatros fattige fetter? 

Vel, litt både og. 

Det er gøy, men det føles også litt tynt. Der jokerne i Balatro gjør spillet til en utømmelig kjærlighetskiste av kombinasjoner og muligheter, syns jeg ikke at klistremerkene og modifikasjonene som du kan kjøpe underveis i Cascadou er med på å bidra til den samme dybden. Det er mulig jeg bare har tungt for det, og at dybden er tilstede her, men da er den i så fall bedre skjult enn den var i Balatro. 

Jeg ble genuint overrasket da jeg innså denne dobbelbetydningen. Applaus! 

Generelt er dette en utfordring for meg i Cascadou; jeg ser ikke skogen for bare trær. Fordi 24 kort simultant ligger utover brettet, og noe av målet er å bruke så få trekk som mulig på å nå nivåets poengkrav, blir jeg ofte sittende lenge og bare se på skjermen, uten å gjøre noe. Jeg kan ikke flytte på kortene, for da bruker jeg ett trekk. 

Det å holde mental kontroll på totalbildet, og alle kjedereaksjonene som potensielt kan oppstå når jeg flytter kort rundt, er mer slitsomt enn det er gøy. Dette kunne ha enkelt vært løst med en slags “kladdefunksjon”, som om jeg spiller Sudoku, der jeg først kunne ha flyttet ulike kort rundt uten at det kostet trekk, og så hadde “locket inn” valget mitt og betalt det antallet trekk det hadde kostet.

Det er ikke sikkert det hadde gått overens med Mattis Folkestads designvisjon for Cascadou, men for meg hadde det gjort overblikket enklere, og ikke minst: det hadde gjort at jeg spilte spillet mer aktivt enn å bare stirre på skjermen og kontrollsjekke fem ganger før jeg flytter et kort. 

Men igjen, det kan hende dette bare er en personlig preferanse, og at tenkebiten av Cascadou vil fungere bedre for deg enn den gjorde for meg. 

Det å bekymringsløst kunne swappe kort rundt, liker jeg godt. Synd det er sjeldent.

Det jeg liker veldig godt her, er flyten, at spillet er helt fullstendig fritt for bugs og feil, det visuelle uttrykket og lydbildet. Musikken er megadigg å høre på, og de ulike låtene fungerer som et herlig bakteppe til det jeg opplever.

Spillet har også en hel haug med moduser å by på. Her er det alt fra ulike vanskelighetsgrader, daglige utfordringer, en kabalmodus (åpenbart inspirert av Former, et spill Mattis har laget for NRK), flaksemoduser, pengemoduser, og muligheten til å lage sin helt egen modus med egne regler hvis man har lyst til det.

Sjå på heeeeer ja!

Cascadou er et spill som utvilsomt har veldig høye topper.

Når spillet flyter avsted, man har en build man er glad i (i mitt tilfelle, som alltid inkluderer Colossus-klistremerket), millionene av poeng racker opp og fyrverkeri og gull spruter over skjermen, er Balatromagien på plass. Jeg skulle bare ønske jeg ikke hadde spilt et tresifret antall timer med Balatro før jeg spilte Cascadou, for majoriteten av tiden jeg spiller, savner jeg det spillet, og enkelheten i å forholde meg til færre kort av gangen. 

Men: Det er det absolutt ikke sikkert at du gjør. Hvis jeg tenker på Cascadou som et puzzlespill eller sjakk mer enn en Balatroklone, der det å bruke lang tid på å finne nøkkelen som låser opp det beste mulige trekket og den best tilgjengelige kombinasjonen, så gir det mer mening for meg. Og hvis du liker den typen spill, er nok Cascadou en innertier. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg liker Cascadou, jeg skulle bare ønske det var litt bedre.