Jeg liker rare folk.

Favorittbandet mitt er Radiohead, og jeg er svak for Yoko Taro, Björk og Sam Lake. Rare folk pusher kulturuttrykk, skaper egne sjangre og åpner dører i hjernene våre som de som med dollartegn i øynene produserer trygge kulturopplevelser på bestilling fra Disney og Marvel ikke gjør. 

Dessverre blir det færre og færre av dem der ute. Nevnte Yoko Taro påpekte denne uka i et intervju at han var bekymra for at mengden rare folk i spillindustrien var synkende, og i den nå legendariske The Game Awards-talen til Larian-sjef Swen Wincke var han helt tydelig på at det store problemet i bransjen er mangelen på viljen til å ta risiko i frykt for å ikke innfri investorers krav til inntjening. 

Heldigvis har vi Hideo Kojima.

小島さん、私たちはあなたを信頼しています。

Den legendariske spillskaperen som forlot Konami i 2015 for å starte sitt eget selskap da Konami begrenset mulighetene hans for å kunne stå fritt til å gjøre hva som helst. Kojima Productions er ikke styrt av noen eller noe som mener mye om hvilke trender som bør følges, eller at spillopplevelsene må tilføres inntektsøkende mekanismer eller live service-elementer som øker markedsandel. 

Hideo Kojima gjør nøyaktig som han vil. 

Og derfor har Death Stranding 2: On the beach blitt et spill jeg aldri kommer til å glemme.

Welcome to the mountains.

Death Stranding 2 plukker opp tråden en tid etter avslutningen av det første spillet. Historien i det første spillet drukner til tider litt i behovet for å inngående forklare og fortelle om verdensbyggende lore og bakgrunn, men i kjernen er den ganske enkel:

I en post-apokalyptisk fremtid navigerer du deg som spiller gjennom et USA ødelagt av en overnaturlig hendelse kalt Death Stranding. Denne hendelsen gjør at de døde begynner å samhandle med de levende, som igjen fører til at det oppstår spøkelseslignende, truende vesener kalt BTs, samt et regnvær kalt Timefall som umiddelbart elder alt det berører.

Postmann Sam, Postmann Sam, med sin gule og svarte van.

I dette universet spiller du som Sam Porter Bridges, en budbringer som frakter forsyninger og kobler isolerte samfunn sammen via et nettverk. Fordi Sam både har en unik evne til å komme tilbake fra døden og muligheten til å føle og oppdage de livsfarlige BT-skapningene, blir han en naturlig helt i kampen for å koble de adskilte delene av menneskeheten tilbake til hverandre.

Der det første spillet, som kom ut én måned før covid-19-pandemien traff Asia resonnerte godt med pandemien ved å påpeke viktigheten av fysiske forbindelser, stiller oppfølgerspillet det hypotetiske spørsmålet “SHOULD WE HAVE CONNECTED?”.

Det er bare å forberede seg på å klype seg i armen med jevne mellomrom.

Men det var tross alt ikke historien som var det mest polariserende med Death Stranding 1, det var gameplayet. I store deler av spillet gikk det hele ut på å rusle timesvis lange turer på kryss og tvers av kartet med gods som verken skulle bli ødelagt av Timefall-regnet eller spist av sultne BTs. For noen, meg selv inkludert, var Death Stranding 1 en beroligende reise til ettertanke, der musikkbruken gikk hånd i hånd med innholdet og eleverte det hele til en større enhet. 

For andre var det dritkjedelig. 

Og derfor er det sannsynligvis en glede for deg som falt i den siste kategorien at Kojima Productions har adressert dette i oppfølgeren. Jada - du skal fortsatt reise rundt omkring i verden og knytte mennesker sammen, men denne gangen har du muligheten til å produsere større og bedre kjøretøy som kan frakte varene dine for deg og utruste dem med automatiserte maskingevær med uendelig ammo og annet snacks som egenhendig kan deale med slemminger og BTs mens du freser rundt over sanddyner, fjelltopper og elveleier. Og det er altså så utrolig tilfredsstillende og usedvanlig overraskende gøy, at det nesten bare må prøves. 

Monorailsystemet er en av mange fantastiske nyvinninger i DS2.

Det å legge opp en rute fra punkt til punkt utifra din spillestil, investere erfaringspoeng i ulike gameplayendrende mekanikker og improvisere når du støter på overraskende elementer underveis er en gameplayloop jeg har forelsket meg i. Spillet er også fylt med såkalte Kojimadas, øyeblikk der Hideo Kojima bruker teknologi til å bryte den fjerde veggen, som gjør at jeg føler meg personlig sett. 

Fordi hele den virkelige verden utenfor spillet, altså vi som sitter samtidig og spiller spillet i Norge, Alaska og Japan også samarbeider om å gjøre hverandres reise gjennom landskapene enklere ved å bygge fysiske broer, batterigeneratorer, fast travel-portaler og monorails som dukker opp i hverandres spill og som vi kan benytte oss av, klarer Death Stranding 2 kunststykket å få meg til å føle meg litt mer sammenkoblet med resten av verden, samtidig som jeg kobler verden sammen.

Det er vanskelig å beskrive hvor rørende det kan være å ha 15% batteri igjen på bilen sin, komme over en åskant og se at en spiller fra en helt annen del av verden har bygget en generator jeg kan bruke, som gjør at jeg kan fortsette min reise. Likesene og kjærligheten jeg villig deler ut i Death Stranding 2 sitter løsere enn knappene på bunadsbuksa når klokka nærmer seg middagstid på 17. Mai. 

Du er aldri alene der ute.

Hideo Kojima er en velkjent cinephile, og Death Stranding 2: On The Beach er intet mindre enn en helt fantastisk TV-serie, som du tilfeldigvis spiller. I alt fra det utrolige anslaget, som skriker mellom linjene til meg som spiller at “Nå, Andreas. Nå opplever du stor kunst”, til noen av wow-øyeblikkene som treffer meg som emosjonelle håndgranater i solar plexus, får Death Stranding 2 meg til å knytte like tette bånd til rollegalleriet som de knytter til hverandre. Spillet er delt inn i kapitler, som helt tydelig følger en moderne tv-seriedramaturgi, med dramaturgiske cliffhangere og et nett av historielinjer som veves inn i hverandre.

For at noe sånt skal fungere, er rollegalleriet nødt til å levere. Derfor er det en glede å kunne meddele at skuespillet i Death Stranding 2 er det beste skuespillet jeg har opplevd i et spill noensinne. Ja - bedre enn i The Last of Us-spillene. Spesielt de kvinnelige rollene med Lea Seydoux i spissen er helt absurd godt levert, til det punktet at det er umulig å ikke bli hypnotisert av rolletolkningen hennes som Fragile. Det beste med Death Stranding 2 er å ikke vite noe om hva som skal skje eller hvem du skal møte, så jeg nøyer meg med dette, men hold øynene åpne for alle rolletolkningene du skal få gleden av å oppleve og ikke. skip. cutscenes. 

For en skuespiller. For en rolletolkning.

Der Clair Obscur ofte maler med forsiktige pennestrøk, og overlater det til deg som spiller å fylle inn hullene, kaster Kojima i Death Stranding 2 hele malingspannet i trynet ditt med jevne mellomrom. Det er selvsagt ikke for alle, men det er 100% noe for meg. Spesielt når det spillet forsøker å si noe om er vennskap, familie, mental helse og overlevelse, og det hele smelter sammen til en veldig emosjonell reise som aldri kommer til å forlate meg. 

Akkurat som med Shadow of The Erdtree vil jeg ikke si så mye mer om Death Stranding 2, fordi jeg hadde en så god opplevelse av å spille spillet uten å vite noe selv. Men jeg vil fortelle dere om en ting som skjedde meg torsdag 19. juni på en togperrong. 

<3

Noen ganger oppstår det situasjoner som gjør at én pluss én blir tre. Hendelser der to kunstverk i utgangspunktet ikke har noe med hverandre å gjøre, men når kombinasjonen av dem gjør helheten til noe langt større enn de to verkene hver for seg. Jeg opplever ikke dette så ofte, men hver gang jeg opplever det føles det som om livet er verdt å leve, og hver gang forandrer det noe for ettertiden. 

Da jeg sto på togperrongen den 19. Juni kom tilfeldigvis AURORAs The River i spillelista mi. Og mens Aurora sang til meg på sitt brutalt vakre og særegne vis så jeg hele rollegalleriet i Death Stranding 2 foran øynene mine. Alt det vonde og vanskelige de har gått gjennom, alle gangene de kunne ha satt seg ned og gitt opp og alle gangene de i stedet løftet hverandre opp igjen - og manet hverandre til å adressere følelsene sine og snakke om dem. Akkurat der og da, på den togperrongen, sang Aurora til meg om det jeg hadde opplevd i Death Stranding 2. Det var helt overveldende for meg og førte til at jeg måtte svelge tungt og gå litt unna for å tørke tårene under solbrillene. 

どうもありがとうございます。

Både Aurora og Sam Porter Bridges føles som noe mer enn mennesker, skapninger som ikke tilhører noen. De føles som barn av verden, som smelter sammen med omgivelsene og som vi ydmykt må takke for å få lov til å følge mens de er her. 

Så spill Death Stranding 2, og hør på The River etterpå.