Når man anmelder spill, er det visse parametere som alltid må nevnes; Grafikk, lyd, historie, manus og stemmeskuespill er alle variabler som enhver anmeldelse må nevne. Stort sett er det ikke så vrient å gi disse elementene av et dataspill en score heller. 

Men hva med elementet “selvtillit”? Det virker kanskje rart å omtale et spill som selvsikkert, det er jo egentlig en menneskelig egenskap, og et spill er som kjent ikke et menneske. Men pokker heller, folkens, dette spillet har så mye selvtillit at det alene gjør det til en kandidat til årets spill.

Awwww :-)

“Dispatch” (og ikke “The Dispatch” som jeg hører mange omtale det som) er et spill fra AdHoc Studio, som ble startet i 2018 av flere av Telltale Games-veteranene bak klassikere som “The Walking Dead” og “A Wolf Among Us”. Og som i disse spillene er Dispatch et "choose your own adventure"-spill der du tar valg underveis som vil påvirke handlingen videre.

Der Dispatch skiller seg fra Telltale-spillene, er at det er laget som en fullverdig animasjonsserie i flere episoder, med cutscenes som ofte varer i opptil 20 minutter, der du underveis hjelper hovedpersonen med å ta viktige valg.

I spillet følger du Robert Robertson III, aka “Mechaman”, en superhelt som i mangel på superkrefter bruker en mekanisk drakt for å bekjempe skurker, litt som Iron Man. Universet han bor i er som vårt, bare at det er fullstappet av mennesker og romvesener og leirklumper og demoner med særegne superkrefter. Tenk en blanding av X-men og The Boys, kanskje mest sistnevnte med tanke på hvor blodig dette ofte blir. 

I starten av spillet skjønner Robert at han nok bør legge superhelttiden bak seg, og blir rekruttert av SDN, The Superhero Dispatch Network, en slags statlig instans som sender ut superhelter for å hjelpe folk. Robert blir den som sitter bak tastaturet og hjelper superheltene.

Hvem har best forutsetninger for å deale med et bankran? Valget er ditt.

Gameplayet går stort sett ut på at du under cutscenes tar valg som påvirker handlingen, ispedd litt quicktime events, men det er først og fremst når du sitter bak tastaturet og hjelper laget ditt i felten, at du spiller. Din jobb i disse sekvensene er å klikke på ulike oppdrag, for eksempel “Bryt opp et masseslagsmål” eller “Bekjemp en 200 meter høy Kaiju”, og velge hvem på laget ditt som vil passe best til oppgaven. Alle heltene har ulike evner, som styrke, karisma, intelligens osv, og ved å selv komme fram til hva oppdraget vil kreve, kan du sende ut de du vil.

Denne biten av spillet er utfordrende og ganske gøy, men om spillet bare hadde vært dette, ville det fått en ganske midt på treet score. Men kombinert med cutscenene opphøyes det til noe helt annet.

Animasjonssekvensene er hentet fra øverste hylle.

For herre-min-hatt, folkens, disse animerte sekvensene er bra greier. Det føles nesten feil å kalle det cutscenes, det er jo egentlig en fullverdig TV-serie du ser på. Animasjonen er helt på nivå med det beste av amerikansk superheltanimasjon, jeg vil faktisk si det ser vel så bra ut som Invincible på Prime, som kanskje er animasjonsserien som minner mest om Dispatch både visuelt og historiemessig.

Stemmeskuespillet er intet mindre enn perfekt, der det stort sett er rutinerte voice actors som fyller rollene, ispedd et par kjente filmskuespillere. Jeffrey Wright spiller bestevennen din, og hovedpersonen spilles av en helt latterlig god Aaron Paul. Altså han som spilte Jesse Pinkman i Breaking Bad. Han er som skapt for å gjøre dette, og jeg håper han vil gjøre mer av dette fremover. Bedre det enn at han lager meth, eller hva? ;) Hehe.

What good is being an outlaw when you have responsibilities?

Men så har vi kommet til den egentlige superhelten i dette spillet: manuset. Jeg har en tendens til å aldri være helt fornøyd med spillmanus. Jeg synes det går altfor lang tid mellom hver gang vi får servert et spill med replikker som er like velskrevne som det beste av tv-serier, og jeg kan bli regelrett grinete når ting ikke sitter helt.

Men dette er simpelthen det beste manuset jeg har vært borti i et spill.

Morsomt, underfundig, fargerikt, kynisk, sarkastisk, varmt og kaldt, dette manuset har alt. Du ler og gråter og blir på rekordtid kjempeglad i disse karakterene nettopp fordi de er så velskrevne. Og nettopp her kommer denne selvtilliten som jeg nevnte i starten inn. 

Ingen Charisma Cameleon, denne Coupé.

For disse spillskaperne vet så til de grader hva det er de lager, og de har så bunnsolid tro på at dette er fett, at det skinner gjennom i hver eneste sekvens du spiller. De snubler aldri, holder tunga rett i munnen, og bare serverer et ferdig, gjennomstekt produkt, og det er så forfriskende å se hvor stor tro de har på seg selv.

Så må det jo sies at dette er nærmere å være en TV-serie enn det er å være et spill. Burde det trekkes for det? Vi er tross alt en spillredaksjon og vi er her for å anbefale spill. Men vet du hva, i dette tilfellet tenker jeg det ikke har noe å si. Det jeg anbefaler dere her er et kulturuttrykk, og om det kulturuttrykket består av 80% filmscener og 20% trykking på knapp, så gjør det meg ingen verdens ting.

I et spillår som vi, kanskje til kjedsommelighet, påminner dere er et av de beste noensinne, kommer det altså her enda et spill som på sin helt egen måte brøyter seg plass i et fullstappa 2025 som en moderne klassiker.

Om du liker superhelter, god animasjon, humor og ting som er tvers igjennom bra, ja, da vil du elske dette spillet.