Noen spill lar deg leve ut fantasien om å være en blodtørstig hevner, andre lar deg ri gjennom blomsterenger i solnedgang. Ghost of Yōtei lar deg gjøre begge deler. Og det er kanskje akkurat derfor jeg nesten ikke har sett dagslys siden jeg startet å spille det.

A red sun rises. Blood has been spilled this night.

Ghost of Yōtei er en frittstående oppfølger til Ghost of Tsushima, satt 300 år senere, i et lovløst og urolig Japan på 1600-tallet. Du trenger ikke å ha spilt Tsushima for å spille dette, men hvis du har, vil du kjenne igjen både vinden som guider deg, følelsen av ridetur i nydelig landskap og en altoppslukende verden.

Der Ghost of Tsushima lot deg tre inn i rollen som Jin Sakai, en ærefull samurai som forsvarer øya si mot mongolinvasjon, er Ghost of Yōtei en mer personlig reise. Her spiller du som leiesoldaten Atsu, som verken er bundet av klan, ære eller tradisjon. Hun står alene, drevet kun av én ting: hevn.

Gjennom spillet jakter Atsu på «The Yōtei Six», en gruppe maskerte fiender som drepte familien hennes da hun var barn. Hevnhistorien føles som en slags Tarantino-fortelling i Kurosawa-drakt. Dette er jo egentlig bare plottet fra Kill Bill, eller? Du har en liste over hvem du skal drepe, og krysser dem av én etter én.

A white mist rises. Blood has been spilled this night.

Som spiller reiser du gjennom Ezo med fjellet Yōtei som bakteppe. Og før jeg fortsetter må jeg bare si først som sist: spillet er j**lig pent. Det er liten forskjell mellom cutscenes og gameplay, og allerede fra starten får jeg skikkelig følelse av virkelighetsflukt, eller escapism, i aller beste forstand. Det er fantastisk å kunne forsvinne inn i denne vakre, men brutale verdenen.

I stedet for vanlige quest-markere bruker spillet vinden til å vise deg vei, akkurat som i Tsushima, og det gir en sømløs og naturlig opplevelse. Og som i forrige spill kan du også her spille i Kurosawa Mode, en svart-hvit samuraifilm-modus. Nytt denne gangen er Miike Mode, som skrur opp blod og kaos, og Watanabe Mode, som roer ned stemningen med lo-fi musikk. Alle tre er navnene til japanske filmregissører. Hver modus gir spillet en litt annen tone, og det er kult at du kan tilpasse opplevelsen etter humøret ditt.

The pale petals perish. Blood has been spilt this night.

Men jeg skrur sjelden på lo-fi-modusen, rett og slett fordi spillmusikken er så utrolig god. Den er stemningsfull, og musikken løfter opplevelsen og forsterker følelsen av å være til stede i Japan på 1600-tallet.

Joda, hevnhistorien er full av klisjeer, og det er til og med øyeblikk hvor dialogen er på «live, love, laugh»-nivå. Likevel funker det. Spillet gjør en god jobb med å minne meg på hvorfor hevnen faktisk betyr noe for Atsu. Gjennom spillbare barndomsminner og mareritt blir jeg stadig minnet på hva jeg har mistet, og hva jeg kjemper for. Historien driver meg alltid fremover, og jeg er engasjert stort sett hele veien.

The black smoke surges. Blood has been spilled this night.

Kampsystemet i Ghost of Yōtei er ambisiøst, men for meg traff det aldri helt. I stedet for ulike «stances» som i Tsushima, der du byttet mellom kampstiler for å møte ulike typer fiender, handler det her om å mestre forskjellige våpen. Du lærer disse fra ulike senseier, og etter hvert bytter du blant annet mellom dual katanas, spyd, kusarigama. Ja, til og med skytevåpen.

Det gir i teorien stor variasjon, men selv om systemet gir deg mange verktøy, føles det sjelden sømløst i praksis. Kampene mangler ofte flyt. Det største problemet er kameraet, som ofte kommer for tett på og gjør det vanskelig å lese situasjonen rundt deg, spesielt når du blir angrepet bakfra eller av flere samtidig. Selv etter 30 timer ble jeg og combat-systemet aldri helt gode venner, og på et punkt føles det repetitivt ut.

Derfor valgte jeg ganske tidlig å gå for en stealth-approach. (Hvem er vel jeg til å snakke om klisjeer når stealthy archer er builden jeg går for?) Uansett, det å snike seg inn, ta ut én og én fiende stille, og bruke verktøy som røykbomber og Kunai føltes både mer tilfredsstillende og mindre masete ut.

The dead leaves are descending. Blood has been spilled this night.

Spillet gir meg mange små øyeblikk med pustepauser mellom kampene, hvor man blant annet spiller det tradisjonelle instrumentet Shamisen for å lokke til seg en ulv. Gjennom spillet må man også løse en del gåter og minispill som faktisk kan være veldig utfordrende til tider.

Selv om hovedhistorien er engasjerende, forsvinner jeg stadig inn i både små sidequests. Og spør du meg, er det akkurat sånn et spill som dette skal spilles. Etter 20 timer hadde jeg bare tatt ut to av «The Yōtei Six», fordi verdenen er full av små historier – og masse loot.

Hver og én av The Yōtei Six har sin egen visuelle stil, personlighet og kampdesign. The Kitsune er en personlig favoritt. Inspirert av den japanske reveånden, som ofte forbindes med forførelse og illusjon, er hele oppgjøret ladet med uro og usikkerhet. Jeg trodde jeg skjønte hva jeg gikk inn i, men så kom det en vri jeg ikke forventet.

The green grass tremble. Blood has been spilled this night.

Ghost of Yōtei er vakkert, vondt og tidvis frustrerende. Jeg elsker det, selv om det ikke er et perfekt spill i mine øyne. Ja, historien er kanskje bygd på et kjent og klisjefylt hevnmotiv, og ja, kampsystemet har sine begrensninger. Men det er en spillopplevelse som fester seg. Jeg har innsett at dette ikke bare er et spill om hevn, men også et spill om å finne en retning i en kaotisk verden.

Jeg har hatt det så gøy med Ghost of Yōtei de siste ukene at det føles rart å skulle legge det fra meg. For min del er det ingen tvil: dette er en reise det er verdt å bli med på.

Ghost of Yōtei er en verdig oppfølger, og jeg gir det 86/100 Luna Points.