Verden er i endring.

Er det sånn det skal bli fremover?

Skal annethvert år bli legendariske spillår som skriver seg inn i spillhistoriebøkene?

Spears shall be shaken, shields shall be splintered, a sword-day, a red day, ere the sun rises!

I 2023 fikk vi det som kanskje er det beste 2D-plattformspillet, survival horror-spillet, Metroidvaniaspillet, rollespillet og eventyrspillet gjennom tidene, med Super Mario Wonder, Resident Evil 4, Metroid Prime Remastered, Baldur's Gate 3 og Tears of The Kingdom. 

2025 renner over av spill på samme hylle. 

Kingdom Come Deliverance 2, Death Stranding 2, Hollow Knight Silksong og Split Fiction. Og om mulig, på en hylle som henger et par centimeter over der igjen finner vi et av spillhistoriens beste puzzlespill og et av spillhistoriens beste spill uavhengig av sjanger. Blue Prince og Clair Obscur har klart å puste nytt liv inn i spillårer som hos mange hadde stivnet. De er mesterverk.

I would rather share one lifetime with you, than face all the ages of this world alone.

Men de ble alle bedratt. 

For et annet spill ble laget. I flammene fra Underverdenen, i Tartarus’ land, smidde Supergiant i samspill med Chronos, den hengjerrige tidens Titan, i Early Access-tålmodighet ett mesterspill for å kontrollere alle de andre. Og inn i dette spillet helte Chronos all glemme tiden-faktor, detaljrikdom, kreativitet, spilleglede og vilje til å dominere all ledige tid og mer til. 

I do not love the bright sword for its sharpness, nor the arrow for its swiftness, nor the warrior for his glory. I love only that which they defend.

Og med et uimoståelig gameplay, et stemmeskuespill og rollegalleri fra en annen dimensjon og en uendelig strøm av overraskelser falt vi alle, én etter én for dataspillets kraft. 

Hvis det er i denne underverdenen jeg ender opp når jeg dør, ser jeg frem til reisen.

Hades 2 er et perfekt spill, og det beste Roguelitespillet som er laget.