Vi har ventet i åtte, lange år på en oppfølger til Hollow Knight. Det lille, store Metroidvania-plattformspillet som kanskje har vokst seg større enn det fortjener etter hvert som legenden rundt spillet har blitt større enn spillet selv. Ikke misforstå, for meg er Hollow Knight et fantastisk spill jeg koste meg masse med, og som også fullt fortjent har vunnet flere priser, men at Hollow Knight, et ganske klassisk Metroidvania, er en spillhistorisk revolusjon? Det er jeg ikke helt med på. 

Legenden rundt Hollow Knight er mye takket være mangelen på informasjon rundt den etterlengtede oppfølgeren vi nå har fått, Hollow Knight: Silksong. Et spill som ble annonsert i februar 2019, og som ikke kom ut før seks og et halvt år senere. I løpet av de årene kom det bare små, forsiktige drypp fra det bittelille tremannsteamet Team Cherry, som tålmodig knadde og knadde på oppfølgeren fra andre siden av verden. Med dryppene vi fikk ble samtalen rundt spillet større og større. 

Så mange år, så mange pressekonferanser.

Når fans venter seks og et halvt år på et spill, skyter forventningene så høyt i taket at de nesten umulig kan innfris. På onlinediskursen i forkant kunne det nesten virke som om Hollow Knight: Silksong egenhendig skulle redde spillmediet, noe som også viste seg på lanseringsdagen, da alle de digitale nettbutikkene krasjet på grunn av den enorme pågangen. 

Jeg har også blitt revet med i hypen, og tatt meg selv i å nesten riste av forventning til hvilken grensesprengende og revolusjonerende spillopplevelse jeg skulle få av Silksong.

Derfor er det litt skuffende å konstatere at Hollow Knight: Silksong “bare” er et et helt forferdelig vanskelig, supersolid og blendende vakkert Metroidvania, der forventningene spenner litt bein på spillopplevelsen. 

“Do you expect me to play?" "No, Mr. Song. I expect you to die.”

La oss bare få det ut av veien aller først: Hollow Knight: Silksong er teknisk og visuelt helt usannsynlig bra. Alle animasjoner, stemmeskuespill, karakterer, områder, musikk og biomer er så på merket som du kan få det i et indiemetroidvania. Jeg har blitt oppriktig glad i karakterer jeg har blitt kjent med i løpet av min gjennomspilling, og tar meg selv til stadighet i å stoppe opp i miljøer jeg reiser gjennom for å ta inn detaljene, stemningen og følelsen av å spille spillet.

Jeg elsker å leve i Hollow Knight: Silksong og jeg er glad i Hornet og hennes reise gjennom miljøene, når jeg hopper fra plattform til plattform og leter etter oppgraderinger som kan gjøre at jeg finner veien videre eller slår litt hardere.

Derfor er det leit at jeg til tider klikker av å spille det. 
Og ikke på den gode FromSoft-måten.

Bossene er kanskje det aller beste med Silksong. 

For den rareste endringen fra det første spillet, er hvor absurd vanskelig Hollow Knight: Silksong til tider er. Og da snakker jeg ikke om bosskampene, for de er fantastiske, varierte og veldig givende å mestre. Jeg føler meg faktisk helt rå av å zippe rundt bossene, lese dem, lære av dem og ta dem ned etter noen forsøk, så her er balansen helt strålende. 

Det jeg snakker om er små drittfiender som jeg i utgangspunktet føler at Hornet skal kunne vaske gølvet med. Mange av disse er så ubalanserte at jeg er usikker på hva Team Cherry har tenkt, og det samme gjelder i noe grad også til tider nivånavigeringen, med det nydesignede, skråstilte hoppeangrepet i spissen.

Det eneste jeg kan tenke meg at ligger bak de nye designvalgene er en tanke om å gi spillere som allerede har mestret Hollow Knight en ny og tøffere utfordring, litt som The Delicous Last Course-DLC-en som kom til Cuphead. 

ER DET NOE HER SOM KAN HJELPE MEG?!

Som Discordbrukeren Valor skrev på NL-Discorden to dager etter lansering: 

I Hollow Knight er det kun de vanskeligste bossene som gjør angrep som tar to masker (det halverer livet ditt de første timene, journ. anm.), her føler jeg alle fiender gjør det?

Og det er så frustrerende, for det er så nære at Silksong er så veldig, veldig bra! Det er bare summen av alle disse småjusteringene i vanskelighetsgrad som gjør totalopplevelsen frustrerende. Du gjør akkurat ikke nok skade på fiendene, de gjør akkurat litt for mye på deg, det tar akkurat litt for lang tid før du får verdifulle oppgraderinger og du dør akkurat litt for mange ganger når det skråstilte hoppeangrepet ikke oppfører seg som du vil. 

Ah, så det er her dere henger! Fett!

Jeg sier IKKE at fiender skal legge seg ned og dø etter to hits, jeg liker utfordringer i spill. Problemet er at Silksong straffer spilleren så voldsomt rundt hver eneste sving, uten å belønne det tilstrekkelig. Når jeg har brukt tretti forsøk på å klare en boss, vil jeg få noe fett når jeg endelig klarer det, en oppgradering eller noe som gir meg en følelse av belønning. For meg holder det ikke at jeg må klappe meg selv på skulderen, i hvert fall ikke hver gang. 

Når kombinasjonen av mekanikkheavy plattformspilling og grusomme småfiender er så utilgivelig, blir det til tider for mye av det gode. Det begrenser gleden ved utforskning når jeg i løpet av de første tre timene av spillet til stadighet dør og blir sendt tilbake på grunn av en vanskelighetsgrad som ganske kjapt kan sidestilles med end game-innhold i Celeste. Og jeg vet ikke om det er noe med Silksong-oppskriften som bare jeg ikke takler, men dette kommer fra en fyr som elsker vanskelige spill, og som har kommet seg gjennom både nevnte Celeste, Cuphead og Super Meat Boy med et smil om munnen.

Glade juling. Hellige juling. Hornet daler ned i kuling.

Jeg følte aldri at Hollow Knight var et urettferdig spill. Selv om jeg døde masse da jeg spilte det, hadde jeg ingen problemer med å plukke opp kontrollen og fortsette reisen mot å knekke utfordringene spillet kastet min vei. Jeg ble ikke frustrert, jeg var gira på å mestre det og glad da jeg fikk det til. 

Silksong derimot, er et urettferdig spill som føles ubalansert. Det er helt utrolig at det har truffet så bredt som det har gjort, for jeg kan ikke tenke meg at flere enn 20% av de som har begynt å spille spillet kommer til å komme gjennom. 

Likevel er Silksong glitrende på så mange andre områder at det var verdt å kjempe seg gjennom de urettferdige partiene. Derfor ender jeg på 74 av 100 rasende Hedemenn, og konstaterer at Hollow Knight: Silksong sannsynligvis har forkortet min levetid merkbart.