Horizon Forbidden West

Stian Blipp
16 feb. 2022
PlayStation 5

Vill west eller rett west?

Forventningene har vært enorme i påvente av Guerilla Games sitt neste mesterverk. Med Horizon Zero Dawn friskt i manges minne og hjerte, håper alle at det neste spillet i serien blir like fantastisk. Jeg har satt piler i flere maskiner enn Windows de siste ukene for å finne ut om det er så bra som vi håper. Så, without further ado, la oss dra rett West!

Come fly with me, let's fly, let's fly away!

Vi starter spillet på en måte jeg syns for få spill gjør. In medias res, som de sier. Aloy er ute i skauen på et oppdrag og vi tar over styringen av henne nærmest umiddelbart. Deilig! Ikke en alt for lang recap og kald start med traurige tutorials og verdensbygging før du får ta fingrene på buestrengen. Dette er kjært tilkomment for de av oss som har spilt det første spillet, og forfriskende for alle som rører serien for første gang. Som om utviklerne sier "Bare begynn å spill, du! Så fôrer vi deg med den infoen du trenger NÅR du trenger den". Dette gjelder historien, backstory til karakterer du møter og den store mengden spillmekanikkene du tilslutt skal mestre. Spillet lar deg også velge "Explorer mode" som gir deg en slankere HUD med mindre info om hvor du skal og en generelt mer cinematisk look på spillet da skjermen ikke er proppfull av quest logs og markører. Om du lurte: Velg den! Med andre ord, allerede fra starten så følte jeg på alle mulige måter at jeg var lagt ut på eventyr og at den eneste som kom til å holde meg i hånden var Aloy selv.

La oss stupe rett i selve gameplayet:

På ryggen din henger selvfølgelig din trofaste bue og piltaske. Med PS5s adaptive triggere og haptiske feedback så føles denne buen helt magisk ut fra første trykk. Det er god motstand i triggerne når du lader buen og du kjenner det i hele kontrolleren når pilen forlater deg. Lyden fra buen kommer fra høytaleren på håndkontrollen, noe som gjør at du virkelig føler at du som spiller har våpenet i hånden. 

Kontrollene er tight som en krabberumpe og jeg føler alltid at jeg har full styring på Aloy enten det skal dodges på et millisekund, skiftes fra bue til spydkamp eller settes en eksplosiv pil inn bak kjevebeinet til en Thunderjaw på 30 meters avstand. Buen er ikke det eneste våpenet i Aloys arsenal, langt derifra. En rekke nye våpen introduseres i denne oppfølgeren og de føles alle nødvendige å bytte til etterhvert som du møter større og styggere motstand. Du har en Boltblaster som er en stor og tung innretning du skyter salver av tyngre skyts med. Du har en såkalt Warrior Bow, som er et mer hendig nærkamp-våpen hvor du lett kan kombinere spydkomboer og bueskyting da buen ikke trenger å trekkes opp som din vanlige hunting bow. Det føles ganske rambo når man svinger spydet mot en menneskelig motstander, sparker fra på brystet hans og daler i slow motion  imens du sitter siste pilen i pannebrasken. Du har også et slags kastespyd som er ladd med eksplosiver. Som en sprengegal Andreas Thorkildsen kan du mure avgårde et spyd fra lang avstand og se det eksplodere rundt maskinflokken i det fjerne.

Det er liberale regler for å ta jegerprøven borte i Westen.

Alle de forskjellige våpnene kommer såklart med forskjellig ammo. Du har piler som forgifter, brenner, shocker, bygger opp plasma, fryser, gjør maskinene berserk slik at de angriper hverandre, andre piler som du kan skyte på de som du vil at de førnevnte berserke maskinene skal angripe, piler med et slags slim som slower.....som du sikkert har skjønt nå, det er enormt mange muligheter å spille på. Dette er også en av Horizon Forbidden wests store styrker. Det gir deg et faktisk valg på hvordan du ønsker å takle enhver kampsituasjon. Det er forskjellige skill-tre hvor du kan legge vekt på feller, sniking, håndkamp, bueskyting, overlevelse og maskinlære. Med andre ord kan du bli en strategist som legger en sti av sprengfeller og brennende snubletråder før du velger å sende avgårde en eneste pil mot fienden. Du kan bli ekspert på å snike deg inn bak intetanende maskiner for å hacke de slik at de blir din syrespyttende lakei inn i den kommende kampen. Det er veldig gøy! 

Hurtigmenyen for å skifte våpen, ferdigheter og crafte ammo funker utmerket og er designet perfekt for å holde deg i kampens hete. Tiden sakker bare litt ned når du er inne i menyhjulet som gjør at du kjenner greit på pulsen når du må snekre opp en ekstra batch med piler imens en Tremortusk bykser mot deg. 

Måten man oppgraderer våpen og armor på er over samme lest som vi kjenner, men det settes et større krav til å dra ut for å finne spesifikke deler. Jeg hadde ingen anelse at jeg kunne skyte tennene av en Flodhestlignende maskin før jeg måtte ha det til en bue-oppgradering. Dette gjør det givende å sloss mot de samme maskinene flere ganger da det kreves en hel del større finesse å skrelle dem for delene du trenger. 

Det eneste jeg har å utsette på gameplayet er dessverre klatringen...og klatring, det skal du gjøre veldig veldig mye av. Det er kanskje dette som er problemet. Klatringen ser og føles genuin ut med tunge tak og en del offing og stønning i fjellveggen. Det er også en grappel-funksjon i dette spillet hvor du må gripe tak i festepunkter for å forsere mange av løypene. Det føles alltid som at den aktiveres lovlig sent. Du kaster deg fra fjellveggen og trykker "X" og rundt et halv-sekund senere så begynner animasjonen. Dette bidrar såklart til en spennende hjerte-i-halsen sensasjon, men når jeg flere ganger ikke trodde jeg hadde truffet riktig punkt pga delayen, så begynte jeg febrilsk å prøve å redde meg inn igjen og rotet det til. Nå er jeg smertelig klar over at det ikke er Spiderman dette her, men når det skal klatres MASSE, så hadde ikke alle fjellvegger trengt å føles like tung å klatre. 

Én dag, Aloy.. Skal alt dette bli ditt.

Selve hovedhistorien er din klassiske "redde verden"-reise med flere plot-twists enn de raffeste Hollywood-thrillerne, men i Horizon Forbidden West så er det for meg, som klisjeen sier, reisen som er selve målet. Verden er enorm her i vest og ikke minst en kokende kjele av konflikt. Menneskene lever i stammer som alle har sine egne verdier, guder, eksterne og interne konflikter. Jeg syns spillet setter fingeren enormt godt på hvordan vi mennesker er i vår kjerne. Verden kan gjerne stå i fare, men det er oss og våre som alltid vil være viktigst. Stammen vår. Å gjøre sidequestene som befinner seg i de forskjellige stammehovedstadene er høyst anbefalt. Det er uhyre sjeldent at man kommer over et generisk "Drep og hent"-quest. De fleste sidequestene føles ofte som et fullverdig mainstory-mission. Det er en ung gutt som har rømt fra landsbyen sin for å bevise at han faktisk er skikket for å bli en av krigerne og ikke en pingle som de andre kaller han. På veien for å finne han så blir man mer kjent med hvordan denne verden setter verdi på mennesker, hva man er villig til å gjøre for å ikke føle seg utenfor og det hele ender opp i en episk kamp på en snøblåst fjelltopp. Jeg følte at nærmest hvert sidequest var nødvendig for at jeg skulle føle meg mer investert i verden jeg kjempet for. Spillet er også uhyre flink til å sette en finurlig subtil kontekst til mange av questene også. Det være seg kjærlighet blandt menn, religionens og troens fallgruver eller feminisme. Om du ikke følger godt med i dialogen så går det deg kanskje hus forbi. Men hvis du er tilstede og hører hva som blir sagt, så får du deg et par "aaaah jeg skjønner "-øyeblikk. 

Når alt dette er sagt, så fant jeg hovedhistoriens crescendo tilfredstillende. Det hele fortoner seg nesten som et klassisk Zelda-spill. Du skal jakte forskjellige ekstremt verdifulle komponenter som til sammen skal bli jordens frelse. Disse komponentene er selvfølgelig spredd for alle vinder og du må opp på de høyeste tinder og dypeste hav for å finne dem. Men det er såpass mye annet som ulmer i kulissene at du nærmest glemmer hovedmålet til tider, på en god måte. 

Foruten PS5s adaptive triggere og haptiske feedback, så suger Horizon Forbidden West det meste ut av hva du kan få til på en next gen konsoll. Grafikken er slående vakker. Luften er til stadighet full av små insekter, støv, sand, snø, små blader som gir en enorm dybde i bildet. Maskinene spiller til de grader hovedrollen i dette spillet og detaljnivået på disse skapningene er helt bananas. En Slitherfang, som er basert på en enorm cobraslange, har så mange spinnende hjul, sager og forskjellige teksturer på kroppen at den som har designet den bør ha fått en bløtekake ved ferdigstilling. Slitherfangen, som alle sine andre dyre-inspirerte venner i faunaen, har fantastiske bevegelsesmønster. Jeg føler virkelig at det er en gigantisk kobra jeg sloss med, eller en grizzlybjørn, eller en kenguru. Lysarbeidet er også enormt her. Måten solen nærmest blender deg midt på dagen og lager nydelige flares i kamera når man sikter med buen gir frysninger. Måten maskinenes lysende øyne og pulsende instrumenter lyser opp natten som en politibil som slår på sirenen på en øde landevei vekker frykt. 

Swim City.

Fjesanimasjonene er også så bra at det spiller en stor rolle i å komme nært på menneskene man møter. Den minste NPC har fått sin egen personlighet med top notch voice-acting og sprell levende øyne og ansikt. Detaljnivået i spillet er generelt sett ganske drøyt. Det virker som om hvert klesplagg, våpen og område er blitt plassert med pinsett. Det er bare å ta av seg hatten (Som i spillende stund ser ut som hodet til en øgle jeg drepte). 

Horizon Forbidden West er en verdig oppfølger til Zero Dawn og jeg vil våge meg å si at denne overgår sin forgjenger. Det skal godt gjøres å møte forventningene som var satt til dette spillet, men det mener jeg det gjør til gangs. Etter rulleteksten føles det på ingen måte rart å returnere til spillingen, tvert imot. Det er masse å gjøre. Med Arenaer, Hunting-grounds, Strike (Som er Horizons Gwent om du vil), jakte legendariske våpen, lære deg å temme de største beistene og mye mye mer. Jeg har allerede spilt dette spillet mer enn noen burde på èn uke, men jeg gleder meg allerede uhemmet til å dykke tilbake i spillet....og apropos dykking, den er også veldig veldig bra. 

Jeg kan ikke med god samvittighet gi dette noe annet enn full pott: 100/100 Blippolinis.

Poengsum

100/100