Det finnes øyeblikk i Zelda–historien vi bare har hørt om gjennom eldgamle tekster og kryptiske tilbakeblikk. Hyrule Warriors The Imprisoning War lar oss endelig oppleve et av de viktigste: krigen som formet hele Hyrule. Og nå står vi midt i slagmarken.

Come at me, bro.

Som spill er Hyrule Warriors The Imprisoning War et klassisk hack and slash. Det betyr kaotiske battles med hundrevis av fiender og store områder som skal renses for monstre og bosser. I motsetning til andre Zelda-spill hvor fokus er på oppdagelse, setter Hyrule Warriors deg i førersetet på episke slosskamper hvor alt handler om en ting: å dælje løs. 

Age of Imprisonment er det tredje spillet i Hyrule Warriors-serien, og uten tvil det mest finslipte av de tre Nintendo har levert. Age of Calamity var berømt for å krype ned mot 20 fps så fort mer enn ti fiender entret skjermen, men The Imprisoning War kjører latterlig smooth. Vi snakker hundrevis av fiender og enorme effekter samtidig, men fortsatt 60 fps. Det burde egentlig vært showcasespillet til Switch 2 spør du meg, asså. Det er noen små dropp i enkelte cutscenes, men ingenting som ødelegger opplevelsen.

Okay, ikke come at me SÅ hardt.

Hyrule Warriors The Imprisoning War starter samme sted i historien som i Tears of the Kingdom. Allerede her merker man at spillet forventer at du har gjort hjemmeleksa di. Det brukes knapt tid på å forklare hvem folk er, så dette er definitivt ikke et spill for de som bare har dippet tåa i Zelda-universet. Cutscenene er lange, faktisk opp mot ti minutter per stykk, og handler i stor grad om personer og hendelser vi allerede kjenner fra ToTK. Om du ikke er investert i denne delen av historien, er det nesten bare å snu i døra.

Men der vi i Tears of the Kingdom følger Link, blir vi her istedenfor med Zelda når hun blir sendt tusenvis av år tilbake. Her møter hun Rauru og Sonia, det første kongeparet av Hyrule. Selv om Zelda ikke ligner dem direkte, har hun med seg en secret stone og de karakteristiske ørene, og de skjønner fort at hun er en fjern fremtidsslektning. I tillegg til å bli bedre kjent med Rauru og Sonia, er det skikkelig gøy å endelig bli mer kjent med Zelda som person. Hun viser nysgjerrighet for teknologi og maskiner, og lærer at hun også kan være en beskytter, ikke bare en som trenger beskyttelse.

Zelda Kyrkjebø ser ilden lyse, nok en gang.

Historien er fullstendig canon og fungerer som en direkte forløper til imprisoning war-sekvensene i Tears og The Kingdom. Det er omtrent tre timer med cutscenes, og selv om jeg ikke fikk så mange nye svar som jeg håpet på, var det fint å bli bedre kjent med "Sagene" og å se mer fra denne epoken. Fortellerstilen med kart og voiceover minner faktisk litt om Ringenes Herre-filmene, og det kler denne delen av Zelda-historien godt.

Samtidig er sjangeren det den er. Du går inn i et oppdrag som fungerer som et run på et kart, og så hamrer du løs på alt du ser. Det er litt som Zelda sin egen versjon av COD Zombies. Det er gøy, men selv om det finnes mange kule combos og effekter, merker jeg at det fort blir repetitivt. Trykk på et run, spam Y og X, vinn, repeat. Zelda-serien er som best når den trigger utforskergleden, men her er det bare hundrevis av fiender som skal smadres. Selv om dette er et klassisk hack and slash, skulle jeg faktisk ønske de turte å legge inn noen puzzles eller mekanikker som kunne brutt opp repetisjonen litt. 

I Hyrule Warriors spiser du knock outs til frokost.

Til min store glede får vi derimot muligheten til å spille som en korok! Spillet introduserer nemlig duoen Calamo og den mystiske zonai-roboten som minner mistenkelig mye om Link. Koroken Calamo er en goofy comic relief. Han høres ut som en redditor, mens roboten, eller "The Construction Knight" som han kalles, er helt mutt (høres det kjent ut?).

Uten å røpe for mye begynte jeg umiddelbart å lage egne teorier om hvem de kunne være, og det var da historien plutselig ble langt mer interessant. Og så kommer det mest absurde av alt: The Construction Knight kan bli til et lite fly som Calamo kan styre. Ikke bare det, flyet skyter også lasere. Så nå har vi altså et slags flyvende Crash Bandicoot-laser-minispill i Zelda før GTA 6. Det aner meg at noen Zelda-purister blir kraftig provoserte, men jeg digger at de tør å gjøre det. 

Musikken må også trekkes frem, for den er helt fantastisk. Den er spektakulær og løfter kampene til et helt annet nivå. Slutten er i tillegg skikkelig rørende. Jeg satt igjen med gåsehud.

Vi liker Nintendos strategi om å la Zeldaspillene handle mer om Zelda.

Men så er det prisen da. 900 kroner er mye. Jeg synes ikke dette står i nærheten av Breath of the Wild eller Tears of the Kingdom. Selv om det er sykt tilfredsstillende, med kule animasjoner og episke kamper, blir det mye repetisjon. Det er vanskelig å anbefale dette til andre enn de som enten er blodfans, eller som elsker å hamre løs på fiender i timesvis. Det er ekstremt mye bedre optimalisert og mer gjennomført enn Age of Calamity, men det er fortsatt en stiv pris for et spill som i praksis er et rent fanservice-prosjekt.

Når det er sagt, er det skikkelig digg å hoppe inn i et run når du trenger en dopamin-boost. Dette er ikke et spill jeg sitter med i flere timer av gangen, men det er perfekt for korte økter når jeg bare vil være konge av Hyrule i en liten stund.

............hjelp

Hyrule Warriors The Imprisoning War er et spill som virkelig vet hvem det er laget for. Det er massivt, kaotisk, teknisk imponerende og fullt av øyeblikk som får Zelda-hjertet til å slå litt hardere. Samtidig prøver det aldri å være noe mer enn et intenst hack and slash-sideprosjekt, og det leverer på akkurat det. Hvis du elsker Zelda-lore og har lyst til å faktisk stå midt i the imprisoning war, eller om du bare vil ha et spill som gir deg et heftig adrenalinrush, så er dette midt i blinken. Er du derimot ute etter nye puzzles, utforskning eller en helhetlig Zelda-opplevelse på nivå med hovedserien, så kommer du til å kjenne begrensningene fort. 

Prislappen gjør sitt for å snevre inn hvem dette egentlig passer for. For min del ender jeg opp med å sette pris på spillet for det det er: et visuelt sprekt og engasjerende dypdykk i seriens historie, som treffer hardt i korte doser, men som i lengden ikke helt klarer å bære vekten av forventningene.