Jeg elsker Indiana Jones. Som et barn av 80-tallet er det vanskelig å ikke være påvirket av de tre Indiana Jones-filmene Raiders of the Lost Ark, The Temple of Doom og The Last Crusade, og jeg har sett filmene flere ganger enn jeg kan telle.

Eller, det stemmer ikke, jeg kan faktisk telle det. Jeg har sett dem ca 20 ganger sammenlagt.

Og nå har det altså kommet et splitter nytt spill om den heltemodige arkeologen som skal være like episk som filmene. Dette kan jo umulig gå bra. Kan det?

Gåsehud! Ikonisk!

Vel, her er greia. Indiana Jones and The Great Circle er et spill som nekter å bestemme seg for om det er bra eller ikke. Og det kommer ned til to faktum som ikke kan ses bort ifra når man spiller dette.

Det ene er at de to forrige Indiana Jones-filmene er balle. Skikkelig balle. 

Indiana Jones and The Kingdom of the Crystal Skull fra 2008 er en forvirret film som ikke helt vet hva den vil være, som har en ganske ok første halvdel, men som rakner helt etter midtpunktet, og roter seg nedi sci-fi-posen, noe som ikke kler franchisen i det hele tatt. Indiana Jones and the Dial of Destiny fra 2023 var bedre, men var altfor lang, altfor CGI-tung og bar preg av alderen til Harrison Ford.

Jeg blir aldri lei av klatreinstruksjoner i eventyrspill.

Men folkens, dette spillet er filmen vi aldri fikk. Sånn skal en Indiana Jones-historie fortelles. Magien er tilbake. Her har de skjønt hva som funka med de tre første.

For her har vi eksotiske destinasjoner, okkulte nazister, uoverkommelige odds, 8000 år gamle gjenstander med magiske egenskaper – alt er der. 

Inkludert det aller viktigste: Harrison Ford.

Altså, ikke bokstavelig talt, men stemmeskuespilleren er så… forbanna god at du umiddelbart glemmer at det ikke er Ford som snakker. Etter en stund måtte jeg bare sjekke hvem som var skuespilleren, og det er Troy Baker. Mannen som kan voice alt! Joel i Last of Us og 1000 andre spill. 

Og folkens, det er ikke lett å etterlikne Ford. Da snakker jeg ikke bare om stemmen, men Harrison Ford har en av de mest unike utstrålingene i filmhistorien. Han har en x-faktor som ikke handler om rent skuespillertalent, det er noe mer. En sjarm du ikke klarer å snu deg vekk fra. Og Troy nailer det. Det er så fett.

Brukergrensenittet er veldig bra. Mye annet kunne vært bedre.

Så var det det andre faktumet som spillet må finne seg i. Og det er at Uncharted-spillene finnes.

Uncharted 2, 3 og 4 viste oss at det gikk an å lage spill som var like filmatiske som helaftens spillefilmer, og ble konstant omtalt som en slags arvtager for Indiana Jones. Her hadde du en røff, sjarmerende, men feilbarlig hovedperson som jaktet etter antikke skatter i eksotiske land. 

Men ikke minst var disse spillene så klink gjennomarbeida og finpusset at de kunne få Nintendo-spill til å virke uferdig. Alt sitter i de spilla. Klatringen, hoppingen, skytingen, puslespillene, pacinga – de snubler aldri. Men viktigst av alt, og noe av grunnen til at Uncharted 2 er et av mine topp 5 favorittspill noensinne, er flyten. 

Jeg vil ha to pyramider.

For du føler aldri at spillet stopper opp med mindre du selv gjør noe galt. Uansett om du klatrer oppover en togvogn som henger utfor et stup, løper på toppen av et tog i Nepal, kjører bil nedover favelan i Sao Paolo mens en tank skyter etter deg og alt eksploderer i alle retninger, uansett hvor mye som foregår på skjermen, er det ALLTID intuitivt hvor du skal. 

Uncharted-spillene er så langt fra open world som du kan få det, men fordi de er mestere på å få deg til å føle at det er DU som tar valgene som fører deg dit du skal, fremstår de som mye større enn de er.

Dette får de til gjennom detaljstyring og planlegging ned til helt mikroskopisk nivå, der de henter inn arkitekter som forteller dem hvordan menneskehjernen beveger seg gjennom urbane omgivelser, de får innspill fra psykologer om hva er det er mest sannsynlig at spilleren vil gjøre i en gitt situasjon, og ikke minst er de kjent for å bruke fargen gul for å, bevisst eller underbevisst, vise spilleren hvor de skal. 

Det ser bra ut, men føles ikke like bra.

Folkens. Alt jeg beskriver her, får ikke Indiana Jones and the great circle til. Ikke i nærheten. Altså, de er så langt unna dette nivået at man skulle tro de aldri hadde spilt et Uncharted-spill.

For det første har de gått for HVIT som sin “her burde du gå”-farge, og det er en så dårlig idé at jeg håper den personen fikk sparken (ikke egentlig, altså, men jeg setter det på spissen). Det finnes ikke intuitivt. 

Og hele veien, og da mener jeg HELE veien, sliter du med å vite hvor du skal. Du stopper opp midt i en actionsekvens fordi du ikke kan se noen naturlig vei videre. Så kanskje du hopper til venstre, men da dør du, så respawner du og hopper til høyre, men da dør du, så respawner du og prøver å gå bakover, men vet du hva? Da dør du. Så innser du at du har stått ved siden av en kant som kan klatres på. Men den kanten er markert med hvitt. Og skipet… er også hvitt. Så da går det på en måte litt i ett, folkens. Gøy!

Hvor er veien videre her, egentlig?

Og sånn er det støtt og stadig. I stedet for å stå fast i spillet fordi du ikke har løst et puzzle, står du fast fordi spillskaperne ikke makter å føre deg videre. Og det er så rart at det er sånn.

I tillegg må jeg påpeke et vanvittig valg som Machine Games har tatt. Spillet er i førsteperson. HVORFOR ER DET DET?!!! Du har tidenes mest ikoniske actionkarakter, også får du kun se ham i quicktime events! Og det er bokstavelig talt INGEN fordeler med dette. Null. Spillet har såpass dårlige våpenmechanics at det overhode ikke kan forsvares med at man vil ha mer fokus på FPS-delen. 

Jeg er 100% overbevist om at dette er for å ikke se ut som Uncharted, og spillet lider under det. Og det er utilgivelig.

Det oppgitte Harrison Ford-blikket er på plass.

Jeg kunne fortsatt å rante her ganske lenge, for jeg er faktisk på grensen til sint når jeg tenker over hvor mye bedre Uncharted gjør disse tingene, men så kommer jeg på alt som spillet gjør bra, og så roer jeg meg igjen.

For jeg koser meg. Genuint. Det høres kanskje rart ut, men jeg koser meg med dette spillet på samme måte som jeg koser meg med filmer. Jeg setter pris på historien, karakterene jeg møter, måten Indiana klarer å få alle replikker til å være snertne, hvordan de har gjenskapt den klassiske stemninga fra filmene bedre enn noen film siden 1989, og et stemmeskuespill av en annen verden.

Så ja. Dette var den mest todelte opplevelsen jeg kan huske å ha hatt av et spill på lenge. 

Noen scener er veldig vakre, og det er følelsen som redder Indiana Jones and the Great Circle.

For selv om det tekniske og spillregimessige er helt ute å kjøre, så innser jeg at Indiana Jones ikke bare er tilbake, men vi trenger aldri å miste ham. Hvis disse folka tar historiefortellinga si og drar på seminar med Naughty Dog på konferansehotell og lærer seg hvordan det skal gjøres, så kan vi få noe ganske magisk neste gang.

Og selv om jeg brukte mesteparten av denne anmeldelsen på å rante, så trekker de fine tingene såpass mye opp at jeg vil gi dette spillet 73 av 100.