Endelig er det her! 

Det norske spillet som på papiret bør være min store drøm av et spill, spillet der Trackmania møter Titanfall, der Neon White møter Mirrors Edge, spillet der flyt og bare flyt er i fokus, kombinert med å mestre ulike evner og skyte på blink underveis. 

Et spill der du både må og vil prøve igjen og igjen for å oppnå lavere tider, finne alle collectibles og mestre mekanikkene så du føler deg som verdens råeste gamer: 

Velkommen til JETRUNNER!

Løp! Løp fra samtidens selvrealiserings- og poseringsjag!

I JETRUNNER spiller du som den fremadstormende protagonisten Nina White (et åpenbart nikk til det nydelige spillet Neon White, eller?), en omreisende atlet som drømmer om å bli JETRUNNER på heltid. 

Og det å være JETRUNNER er ikke for alle, for Jetrunning er en heseblesende og adrenalinpumpende idrett satt til en sci-fi-fremtid, som kringkastes og streames i sanntid til en stadig mer dopaminhungrende befolkning. Å være JETRUNNER er å delta i en slags parkour førsteperson skytespill-sport, der du må hoppe, dashe, løpe på vegger og benytte deg av verktøy og power ups for å krysse store avgrunner i ulike nivåer som belønner deg med medaljer av ulik valør utifra hvor lang tid du bruker på å plaffe ned alle blinkene og komme deg gjennom nivåene. Dersom du faller, dør du, og må starte nivået på nytt - helt fra starten av. 

På sitt beste er JETRUNNER helt umulig å ikke glise bredt av.

Nina Whites Jetrunnerdrøm tar oss som spillere blant annet til New York, Rio, Seoul og, av alle ting, Geiranger, der vi må mestre stadig vanskeligere nivåer. Det er 10 nivåer per location og seks ulike locations, noe som gir oss 60 nivåer totalt. Og den reisen, den er skikkelig, skikkelig gøygøy. 

Eller, det kommer litt an på. For JETRUNNER blir egentlig bare så gøy som du selv ønsker å gjøre det. Jo bedre du blir til å mestre mekanikkene, måtene du kan generere fart og momentum for deg selv, jakten på snarveier og knappedansen det involverer, jo morsommere blir spillet å spille. Hvis du har kort tålmodighet på sånt, og lav toleranse for å dø mange ganger på rad i jakten på å optimalisere et run, så kan det hende JETRUNNER ikke er for deg.

Onomatopoetikonbruk i verdensklasse.

Men for alle oss som elsker Super Meat Boy, Celeste og Geometry Dash, så er JETRUNNER en gudegave sendt fra et norsk spillstudio som forstår kjernen i hva det er som gjør de spillene gøyale, og som også klarer å utvide sjangeren med å hekte på engasjerende gunplay.

Hvis dette holder for deg til å bli frelst på JETRUNNER, så kan du stoppe denne anmeldelsen her og gå og wishliste det på Steam eller Epic Games Store før jeg kommer til de tingene jeg har å utsette på spillet.

Har du wishlistet det nå? Bra. 

Det er DENNE typen gameshow jeg vil ha på TV!

Okay, til kritikken: Det tok meg tre timer å komme gjennom alle nivåene i JETRUNNER, og halvparten av den tiden brukte jeg på siste nivå. Med andre ord tok det halvannen time på 59 nivåer og halvannen time på ett nivå. 

Tidligere nevnte Super Meat Boy har over 300 nivåer. Neon White har 97. I JETRUNNER er det altså “bare” 60, og det føles litt for lite - selv om alle 60 nivåene har, som nevnt, gjenspillbarhet på jakt etter collectibles og snarveier for å nå den aller øverste medaljevaløren. Nivåene kan også spilles i en maratonmodus som åpnes når du er gjennom historien. Der spiller du gjennom alle 10 nivåene på en location rett etter hverandre og får en samlet totaltid på den, men dette er mer eller mindre bare det samme innholdet om igjen for spesielt interesserte. 

I et spill som handler om fart og flyt er det også litt irriterende at spillet ikke lar meg velge neste nivå før jeg har hørt ferdig stemmeskuespillet - og i stedet i menyen kun har et alternativ for å "hoppe over nivået" inntil skuespillerne er ferdige med å prate.

Når stemmeskuespillet er over, endres alternativet i menyen til “next level”, og jeg får lov til å gå videre. Det førte noen ganger til at jeg bli sittende i menyen og vente før jeg kunne gå videre, og det bryter den gode flyten. 

Legg merke til at menyen ikke gir meg muligheten til å velge "next level", selv om jeg er i mål.

Og apropos stemmeskuespill og historie - her skal JETRUNNER få både ris og ros. For stemmeskuespillet isolert sett er til tider av det bedre jeg har hørt i et norsk spill. Store bransjenavn som Matthew Mercer, Alejandro Saab og Sara Secora trakterer hovedrollene og løfter reisen med sine engasjerende leveranser, og derfor er det trist at spillet både har et ganske middelmådig manus og går for en merkelig løsning uten cutscenes. Historien fortelles ofte som en dialog der jeg sitter og ser på en svart skjerm mens skuespillerne engasjert og godt leverer et litt halvveis manus.

Og hvorfor i innerste NFI-granskauen må vi til GEIRANGER? 

Det er så utrolig teit at vi i møte med noen av verdens største metropoler også MÅ innom Geiranger, der et futuristisk electrosoundtrack blir backet opp av Hardingfele samtidig som vi navigerer oss gjennom et islandskap. Jeg frykter at dette utelukkende er med i spillet for å gjøre veien til NFI-støtte enklere.

Jeg trekker ingenting for det altså, det er minst like gøy å spille i Geiranger som overalt ellers, det føles bare helt malplassert. Jeg håper dette grepet er utviklernes eget valg, men ber instendig om at NFI-ordningen endres så fort som overhodet mulig dersom det ikke er det.

Jeg er skikkelig god i Jetrunner smilefjes :-)

Uansett: disse tingene er langt fra det viktigste med JETRUNNER. Hvem trekker for stemmeskuespill og historie i Trackmania? 

Det er gameplayet som skal skinne i JETRUNNER, og det skinner også noe voldsomt. Det skinner faktisk så voldsomt at JETRUNNER får 82 av 100 Hedemenn. Det hadde fått ti til om spillet hadde vært dobbelt så langt, med enda flere engasjerende verktøy og mekanikker, og med enda flere kreative og engasjerende løsninger i nivådesignet.

Det satser jeg stort på at kommer i en oppfølger, så løp og kjøp folkens - JETRUNNER er skikkelig, skikkelig gøy.