2003! Deilige 2003. In Da Club av 50 Cent og Crazy In Love av Beyoncé og Jay-Z dominerer hitlistene, Lambertsetererrevyen “Sultne Navler” kickstarter skuespillerkarrieren til Hans Magnus Hildershavn Rye og Super Smash Bros-legenden Masahiro Sakurai får frie tøyler og gir ut det middelmådige racingspillet Kirby Air Ride på Gamecube. 

Med 61 av 100 på Metacritic og 1.3 millioner solgte eksemplarer er det kanskje ikke så rart at Nintendo har vært såpass skeptiske til en oppfølger at vi nå skriver 2025, og at det har tatt over 20 år før vi igjen nå får muligheten til å ta kontroll over alle de spinnville karakterene i Kirby-universet og knuse løs med power-ups i et racingspill som føles ut som om det går i 2000 kilometer i timen. Kirby Air Riders er her, jeg tror jeg er for gammel for det, og det er et kjempekompliment! 

FRITT FOR Å VÆRE RICK

Allerede før startskuddet i første løp hadde gått, var det tydelig at Kirby Air Riders skulle renne over av ideer og overskudd. Det er sjelden at Nintendo vier to hele pressekonferanser på henholdsvis 45 minutter og en hel time til et spill som ikke er Mario eller Zelda.

Det de to seansene viste oss, var en spillskaper med mye å fortelle og med en ja-mentalitet. Og Kirby Air Riders føles nettopp som det: et spill der innstillingen har vært å si “ja” til samtlige ideer som kommer på bordet. Det gjør at det til tider er veldig gøy, og til tider er veldig mye og litt ufokusert. 

Jeg har betalt 899,-, ikke FAKEN om jeg skal "finne" måter å spille på i tillegg?!

For å ta det grunnleggende først: i det store og det hele er Kirby Air Riders en Mario Kart- eller Sonic Racing Crossworlds-klone med noko attåt, som har ekstremt mange collectibles. Hvis du bryr deg om å fullføre spillet 100% har du en utfordring, for med 545 achievements og over 750 collectibles, har du mer enn nok å henge fingrene i. 

Du kan totalt låse opp 21 spillbare figurer og 28 ulike maskiner å kjøre med, som alle har ulike egenskaper. Selv om det er en del annet småsnacks å kose seg med, kan du i all hovedsak spille med disse i fire ulike moduser: Road Trip, City Trial, Top Ride og Air Ride. 

Det er deilig for hjernen at selv den minste ting du gjør låser opp noe. Det føles som fremdrift.

Road Trip er en enspillerdel der du i beste “Slay The Spire”-ånd kjører og spiller deg gjennom ulike verdener, og velger mellom ulike gameplaybaserte interaksjoner for å komme deg videre. Dette kan være alt fra å knuse en boss med ulike våpen i en arena eller å slå en rival i et løp til å skulle ta sats på et hopp og smelle inn i en dartskive for flest mulig poeng eller dale ned en slags Mission Impossible-inspirert lasersylinder og plukke flest mulig poeng ved å passere gjennom ringer og unngå lasere på vei ned. I mellom disse utfordringene stopper du innom butikker for å oppgradere ulike egenskaper ved deg og kjøretøyet ditt, og får servert biter av en historie underveis.

Denne modusen er skikkelig gøy, og innbyr til gjenspillbarhet fordi det faktisk er flere ulike veivalg å ta underveis. Det er 12 ulike verdener her, og det er ikke mulig å utforske alle på et run, så her er det mange timer spilletid for enspilleren. Jeg liker Road Trip skikkelig godt, og syns modusen er det aller beste med Kirby Air Riders når jeg spiller alene. 

YOU'RE WINNER

City Trial er en slags partymodus der du først i et avgrenset tidsrom må dundre gjennom en åpen sone, plukke med deg oppgraderinger og knuse ned motstandere og PvE-utfordringer for å oppgradere maskinen din så mye du klarer så effektivt som mulig, før du skal ta med deg maskinen ut i en siste, avgjørende kamp mot andre spillere.

Denne kampen kan variere fra å være et vanlig race der fart, akselerasjon og styring er avgjørende, til en Smash-inspirert slåsskamp der det å ha godt angrep og forsvar sikrer seieren. City Trial er en veldig kul idé som også er gøy i praksis, med noen forbehold. Mer om det straks. Top Ride er en miniversjon av en bilbane i 2D-racing sett ovenfra, som å kjøre en gammel bilbane på gulvet på rommet til en venn eller en venninne og Air Ride er den modusen vi kjenner fra andre kart racers: å kjøre 1-5 runder på ulike baner, mot CPU eller venner.

Smash or pass.

Grunnen til at jeg samler alle disse tre modusene i ett avsnitt, er at samtlige av disse tre modusene er rimelig Døll Døllesen å spille alene, og voldsomt Gøy Gøyesen å spille mot venner eller mot fremmede online.

Fordi racingen går så fort, og minst like mye handler om å knuse de andre som å ligge først (du kan eksempelvis til enhver tid riste på høyre joystick og spinne rundt som Crash Bandicoot for å knocke motstanderne dine bevisstløse eller ut av banen) er det klart morsomst å stå i sofaen fordi du enten vinner eller taper med 20 cm etter å ha knivet med power ups og grisebanking mot venner som i løpet av kvelden har blitt fiender. Jeg klarer rett og slett ikke bygge opp den samme rivaliseringen og skrive de samme historiene når jeg spiller alene. 

Når du og vennene dine først står der i sofaen og roper, er det herlig å konstatere at Masahiro Sakurai Smash-signatur er så tydelig splæsja over hele veibanen at det til tider føles som en utvidelse i det samme universet. Musikken, grafikken, vinnerskjermene og kommentatorstemmen er alt svært gjenkjennbart inspirert av Smash Bros Ultimate og andre spill i serien, og det er en god ting. 

Okay, det her ER Smash Bros.

Oppsummert er Kriby Air Riders noen deler partyspill og noen deler kart racer, som jeg glatt hadde stått over hvis jeg utelukkende skulle spille alene. Er du så heldig at du har noen venner du har lyst til å bli uvenn med, er det å spille Kirby Air Riders co-op med eller mot venner lokalt i sofaen noe av det aller morsomste, mest heseblesende og “bare ett game til”-baserte du kan gjøre på Switch 2 akkurat nå, og derfor får det også: