Jeg vet ikke om det er på grunn av at jeg blir eldre, men selv om jeg bare har blitt 33 år drømmer jeg meg ofte tilbake til en tid der tempoet var lavere. En tid der jeg ikke trengte å trykke “ikke forstyrr” på telefonen, fordi jeg ikke hadde telefon. En tid der alt jeg tenkte på var om jeg skulle dra til Hans Magnus for å spille Ocarina of Time eller til Anders for å spille Crash Bandicoot 2 - og ikke var bekymret for om Russland skulle invadere Ukraina.

Ofte når man ser på livet gjennom nostalgiske briller husker man bare de gode tingene, og folkens: alt var ikke bedre før. Men - jeg tør påstå at det å ta to uker fri fra verden og reise til et sted uten mobildekning har noe for seg, og det er nøyaktig det jeg har gjort den siste tiden. 

For jeg har spilt Lake. 

Lake er en nostalgisk, hjertevarm reise tilbake til den lille fjellbyen Providence Oaks, i det herrens år 1986. Du spiller som karrierekvinnen Meredith Weiss, som flyttet fra Providence Oaks for 20 år siden, for å begynne og studere i Boston. Hun har en fremadstormende karriere og jobber døgnet rundt som programmerer i et softwareselskap, idet verden er på nippet til å omfavne hjemme-pcen.

For første gang siden hun reiste fra Providence Oaks skal hun nå vende hjem igjen, for å hjelpe faren sin. Han har nemlig tatt seg to uker ferie fra jobben sin som postmann, og ettersom postvesenet i Providence Oaks ikke har funnet noen til å ta over jobben, får Meredith spørsmål om hun kan hjelpe til. Meredith takker ja, og tenker at det er en god anledning for ferie. Samtidig er hun spent, for hva møter henne i den gamle hjembyen? Er hennes gamle bestevenninne Kay sint på henne for å ha brutt kontakten? 

 

 
Lake er et spill i samme sjanger som Life is Strange, The Artful Escape og What Remain of Edith Finch. Det er noe gameplay her, du skal tross alt kjøre rundt i en avslappende setting med postbilen din og levere pakker og brev, men det viktigste med Lake er menneskene du møter, hva du lærer av dem, hva du kan hjelpe dem med og hvordan det forandrer deg. 

Lake er rett og slett et avslappende spill der alt du gjør er å jobbe som postkvinne og er snill mot en hel masse folk. Og det trengte jeg så veldig akkurat nå! 

Her møter du Angie, filmnerden som har et godt øye til deg, Robert, tømmerhoggeren som har et godt øye til deg, livsleie Nancy som er drittlei av butikkjobben sin, irriterende Mickey som bare vil spille spill i stedet for å drive det lokale motellet, den gamblende postmannen Frank som bruker jobben i postvesenet som en slags gamblingbedrift, hjertevarme Maureen som driver Mo’s diner og er hele bygdas mor, og mange, mange fler. I Providence Oaks kjenner alle alle, og de små historiene veves inn i hverandre i løpet av de 6-8 timene spillet varer. Du blir tvunget til å ta valg underveis, for du kan ikke hjelpe alle. Du har tross alt lovet å passe kattene til Mildred, og da kan du ikke være med Burt ut for å fiske. 

Selv om disse valgene virker små og ubetydelige spiller de alle sammen inn på det store valget du står overfor: følge en karriere i storbyen eller flytte hjem igjen til Providence Oaks? Eller kanskje et tredje, helt annet valg?

 

Det som er helt spesielt med Lake, er stemningen spillet klarer å skape. Jeg har nesten aldri vært så avslappet når jeg har spilt et spill noensinne. Jeg hadde en god, varm følelse i magen gjennom hele min gjennomspilling, og er det én følelse jeg sitter igjen med nå som jeg er ferdig, er det vemod. Jeg elsket å tilbringe tid i Providence Oaks, og jeg har lyst til å dra på hytta. Umiddelbart. 

Musikken i spillet er en nydelig blanding av Firewatch-esque gitarambience med innslag av noe piano og synth, og radioen du kan velge å ha på og av inne i postbilen. Der spilles en variasjon på 4-5 ulike tidlig Taylor Swift-aktige countrylåter, som rammer inn omgivelsene perfekt.

Art-stilen likner på nevnte Firewatch, med helt fine animasjoner i vibrante omgivelser. Providence Oaks oppleves virkelig som et ekte sted, som jeg er sikker på at alle som spiller Lake har lyst til å besøke. En fjellandsby i Washington eller Colorado der tiden står stille og det viktigste man kan utrette på en søndag er å sitte i en gyngestol på en stor veranda med kaffekoppen i hånda og kikke utover innsjøen.

 

Nå høres det sikkert ut som om Lake er Game of The Year, men det er det ikke. Stemmeskuespillet og manuset er egentlig veldig koselig og bra, men timingen på replikkene er innimellom dessverre litt off. Det betyr at en setning i blant eksempelvis kommer unaturlig raskt etter en annen, fordi du har gjort et valg i spillet som tar deg i den ene eller andre retningen. Det kan til tider bryte den deilige, myke, marshmallowspillingen du opplever når du spiller Lake. 

Lake er sannsynligvis ikke et spill for alle. Det går sakte, du kjører rundt og leverer post hver dag i 14 dager, og Meredith kan ikke løpe rundt med posten: kun gå fort. For meg gjør det absolutt ingenting, for i løpet av leveringen av brev og pakker har jeg fått masse nye, gode venner i Providence Oaks - som respekterer meg for de valgene jeg har tatt og har forsøkt å gjøre sitt beste for at jeg skal ha det bra hele veien. Og når den opplevelsen på toppen av det hele er inkludert på Game Pass, da blir det hele en god, varm klem. 

Lake er en liten koseklump av et spill, som senker tempoet, og som jeg tror vi alle kan ha godt av å spille i 2022. Det minner i hvert fall meg om hva som er det viktigste i livet: verdifulle relasjoner til andre mennesker. 

Lake får 85 av 100 Hedemenn av meg. Jeg håper virkelig jeg kan få lov til å reise tilbake til Providence Oaks igjen en gang i fremtiden!