Jeg har innsett en ting den siste uka: Det er de frankspråklige som skal redde oss. Fransk kulturhistorie har formet europeisk kunst, filosofi og politikk gjennom århundrer. Da Europa lå brakk i kulturelt forfall, var de der. Den franske innflytelsen har reddet oss gang på gang på gang. 

Ingen norsk teatertradisjon uten Victor Hugos føleri.
Ingen Ibsen og Bjørnson uten de franske naturalistene.
Ingen Christian Krohg uten den frie Paris-tilnærmingen som brøt med det akademiske.

Og akkurat som at bandet Angine De Poitrine den siste måneden har fått en hel verden til å forstå at meningen med kunst og kultur fortsatt er det unike som oppstår når mennesker møtes og finner på helt nye ting sammen, bestemte et lite spillselskap fra Paris seg i april 2013 for å stå i stormen da de møtte motstand på sin progressivitet. 

Prøv å finne på dette, Suno.

Ingen utgivere ønsket nemlig å gi ut det første Life is Strange-spillet, med mindre Dontnod forandret kjønnene til Max og Chloe. Dette er bare 13 år siden. Hadde det vært opp til Take-Two eller Sony hadde de to rollefigurene hett Tom og Robert, og historien hadde vært en helt annen. Heldigvis var Square Enix der, og ga som eneste utgiver DontNod den kreative friheten de ba om. 

Resten er historie. De franskspråklige reddet oss igjen.

Verden hadde vært et mye bedre sted med mer av dette.

Jeg elsker virkelig Life is Strange. Det er ikke så mange spillserier jeg kan si det om, men Life is Strange-spillene er spill jeg alltid spiller på dag én, uansett hva jeg har lest eller hørt om dem i forkant. Og grunnen til det, er historien det hele begynte med. Historien om Max Caulfield og Chloe Elizabeth Price, to bestevenner som sammen forsøker å navigere seg gjennom alt det krevende livet har å by på, med Max sine superkrefter i bakhånd. Premisset er slående enkelt, og noe vi alle garantert har tenkt på mange ganger gjennom livet: “Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det om igjen”. 

Det kan Max. Hun kan ta valg om igjen ved å spole tilbake tiden og forandre fremtiden. Noen ganger får de endringene fatale konsekvenser, og det er nettopp den friksjonen som gjør spillene helt unike og ofte bedre enn samtlige andre i sin sjanger. 

Polaroidkameraer og skinnjakker. Skulle tro det var 2007, si.

I Life is Strange: Reunion, er Max voksen. Hun jobber som professor i fotografi på Caledon University, og oppnår samtidig suksess som fotograf på privaten. Spillet starter idet Max er på vei tilbake til universitetet etter en suksessrik vernissagehelg i New York, akkompagnert av toner fra Girl in Red. Hun stopper på en rasteplass for å strekke på beina og ta bilde av de idylliske høstfargene. 

Idyllen blir riktignok raskt avbrutt av at hun blir oppringt av sin gode venn og kollega ved universitetet, Moses Murphy, som på dramatisk vis forteller henne at hele universitetet står i fyr og flamme. Max kaster seg i bilen og kjører det remmer og tøy kan holde, men når ikke frem i tide. Universitetet kommer til å brenne ned til grunnen, og Max innser idet hun ankommer at livet til Moses ikke står til å redde. Grepet av desperasjon finner Max frem til et bilde hun tok for tre dager siden, før vernissagehelgen i New York. Selv om hun har lovet seg selv å aldri bruke evnene sine igjen, er hun tom for alternativer, og skrur tiden tilbake til øyeblikket da hun tok bildet. 

Det er lite som er vakrere enn Vermont om høsten.

Nå har du og Max tre dager på å finne ut hvordan og hvorfor storbrannen kommer til å oppstå, for så å avverge den. 

Inn fra sidelinja dumper Max’ gamle venninne (og for noen av dere som leser dette, hennes store kjærlighet,) Chloe Price. Max og Chloe har av ulike grunner brutt med hverandre, og har ikke snakket sammen på årevis. Nå har imidlertid Chloe begynt å hallusinere på dagtid og drømme grusomme ting om natten, og trenger Max sin hjelp for å finne ut av hva disse hendelsene betyr og hvorfor de oppstår. 

Tre dager. Tre dager til å finne tilbake til hverandre, til å løse mysteriene knyttet til Chloes hallusinasjoner og til å avverge storbrannen. Kan Max og Chloe starte på nytt og forme en fremtid sammen, før alt brenner ned til grunnen?

Hvordan relasjonen mellom Max og Chloe skal utspille seg, er opp til deg.

Gameplayet i Life is Strange: Reunion er velkjent for alle som har spilt spillene før. Dette er lineære historiespill, der du underveis i fortellingene må løse puzzles og ta store valg på vegne av karakterene du styrer. Disse valgene skaper en såkalt “sommerfugleffekt”, der valgene får konsekvenser for veien videre.

Vi kjenner dette fra de gamle Grøsserne-bøkene, men også fra spill som “The Walking Dead”-spillene til Telltale eller horrorspillet “Until Dawn”, der alle kan overleve, og alle kan dø. 

I Life is Strange: Reunion, spiller du for første gang som både Max og Chloe. Gameplayet alternerer mellom å finne informasjon som Max, spole tilbake tiden og benytte seg av den informasjonen til egen fordel og å manipulere samtalepartnerne via retorikkens kunst som Chloe slik at de gir Chloe info hun trenger. 

Valgene du tar i Reunion får relle, dramatiske konsekvenser.

Dette bør være velkjente mekanikker for de som har spilt Life is Strange 1, Life is Strange: Before The Storm og Life is Strange: Double Exposure, som er spillene som omhandler Max og / eller Chloe. 

Jeg pleier ikke være så gatekeepete på tidligere spill i en spillserie, og mener ofte at man kan begynne på det nyeste spillet i serien hvis man ser seg opp på et sammendrag av de tidligere spillene på YouTube. Beklageligvis gjelder ikke det Life is Strange: Reunion. 

For: Du må nesten ha spilt de tre tidligere nevnte spillene for at dette skal gi deg noe. Selv om spillet begynner med at du kan ta store valg fra tidligere spill på nytt, og dermed forme bakgrunnshistorien i Reunion som du vil, så er dette i høyeste grad en oppfølger som lener seg tungt på hendelser i hele Max- og Chloe-sagaen så langt.

Fordi Life is Strange-spillene er så preget av hvilket forhold du har til de ulike rollefigurene, og hvilke valg du har tatt på vegne av dem, holder det ikke å se en oppsummering av historien på YouTube. Spillene krever at du involverer deg i valgene de ulike rollefigurene tar. Du trenger å kjenne på vanskelige valg og de harde konsekvensene av å velge noe fremfor noe annet. 

Noen lyver. Men hvem?

Det betyr også at du er nødt til å spille Life is Strange: Double Exposure, som er det klart svakeste spillet i serien så langt. Heldigvis er det “bare” ti timer langt, og det er ikke før de siste to timene at det blir skikkelig dårlig. Det klarer du å komme deg gjennom.

Det er litt slemt å si det, men det beste som skjedde etter Double Exposure er at hele teamet mista jobben og ble byttet ut med andre spillskapere til Reunion. Alle kan ikke være gode på alt, og teamet som lagde Double Exposure bomma både fullstendig på hvem Max er og hva som er bra med Life is Strange. Jeg opplevde det som et fremmed og rart spill laget av noen som ikke har hjerte for serien.

For å ta et eksempel: Magiske og overnaturlige elementer er ikke nødvendigvis rå i seg selv, de er rå når de har en funksjon. Det er kraft i å holde dem tilbake, og først ty til dem når de virkelig er nødvendige. Det opplever jeg at Deck Nine (som tok over spillserien etter DontNod) tidligere ikke har forstått, for fellesnevneren i LiS-spillene deres har historisk vært en overdreven og eskalerende bruk av overnaturlige elementer, på bekostning av troverdigheten og det nære.

I Double Exposure ble det til slutt helt absurd og latterlig, i Reunion er dette mye, MYE bedre vektet. Her når de dramatiske høydepunktene akkurat de toppene de prøver å nå, nettopp fordi de tyngste verktøyene taes frem kun når det virkelig gjelder.

I'm Price. Chloe Price.

Life is Strange: Reunion plukker opp tråden nøyaktig etter hendelsene i Double Exposure, og derfor er jeg litt ambivalent til den første timen. Heldigvis skjer det noe veldig magisk i det øyeblikket Chloe blir introdusert, og noe enda mer magisk idet Max og Chloe finner tilbake til hverandre. 

Det er så tydelig at spillskaperne denne gangen også elsker disse rollefigurene, deres perfekte uperfekthet og kjemien dem i mellom. Følelsen av universet er så til de grader naila her, på en så verdig måte at jeg må stoppe opp mens jeg skriver dette fordi jeg blir så rørt og glad for at de fankern meg naila det. De fikk det til! 

Nå MÅ det være sommerferie snart.

Jeg elsker nemlig å bare.. Være her. Være sammen med disse menneskene. Leve, puste, lese og lære om ting. Gå rundt og snakke med folk. Sette meg ned på en benk og høre på fuglesang. Stoppe opp og lytte til indierock. Max, Chloe og miljøene de beveger seg i har aldri sett bedre ut. Cinematografien er fra absolutt øverste hylle, musikken som følger scenene er møysommelig utvalgt til perfeksjon og det generelle visuelle uttrykket er tidløst.

Det er nok aller deiligst for oss som falt ned i Bon Iver og Arcade Fire-bøtta på 2000-tallet. Om du ikke har den bøtta på vaskerommet ditt, så anbefaler jeg å kjøpe den på nærmeste Platekompaniet. 

Life Is Strange er en av få spillserier jeg får hvilepuls av.

Noen spillere vil kanskje cringe litt av manuset, slite med de emosjonelle øyeblikkene og ikke henge med på greia fordi de til tider syns det kan bli putete å se på skjermen. Jeg er en fyr som uironisk koser meg med alt fra Sister Act på Chateau Neuf og Halva Priset i Larkollen til moderne dans av Jo Strømgren Kompani, så jeg tåler langt flauere ting enn dette.

Jeg vil også påstå at Reunion ikke er noe flauere enn tidligere spill i serien, så hvis du ble berørt av og koste deg med manuset i det første Life is Strange-spillet, vil du gjøre det her også.

<3

Akkurat nå er det bare én ting du og jeg trenger litt mer av. Vi trenger litt mer TG, Team Pølsa og Kompani Lauritzen. Mennesker som heier på hverandre, løfter hverandre og gjør hverandre bedre. Og da kunne ikke timingen vært bedre for et spill som handler om to ekte, uperfekte mennesker som gjør feil. To mennesker med gjenkjennbare følelser, styrker og svakheter, som vi heier på og som vi vil vel.

Jeg syns det er helt forferdelig å tenke på at dette er siste gang jeg skal være sammen med Max og Chloe, og jeg ante ikke at jeg følte det sånn før nå. De har blitt mer enn spillfigurer for meg, de er venner og en viktig del av livet mitt. Da rulleteksten gikk, hiksta jeg (!), og det er lenge siden sist. Det at jeg sitter igjen med de følelsene og de tankene kan ikke bety annet enn at Deck Nine for første gang har klart å lage et Life is Strange-spill som treffer planken. 

Det gleder hjertet mitt. 

Det stakkars, verkende hjertet mitt.