BØ!

Haha, sorry, ikke meningen å skremme deg. Eller… var det det? Håper denne introen satte stemninga for deg, for her blir det creepy.

Du och jag, Alfred.

Spillserien Little Nightmares har siden det første spillet kom i 2017 hatt en unik plass i skrekkspillsjangeren. Der mange skrekkspill satser på sjokk og blod og jumpscares, velger Little Nightmares å krype inn under huden din med intens stillhet, symbolikk og genuint forstyrrende skapninger. Etter to gode, men litt ujevne spill, og med en ny utvikler bak spakene, har jeg vært spent som en liten jævel på hva Little Nightmares III ville levere.

Og bare så det er sagt med én gang: Little Nightmares III er akkurat så skummelt som du skulle forvente. En styrke spillskaperne bak de to forrige spillene hadde, og som Supermassive Games også har, er en forståelse av at frykt kan handle vel så mye om stemning som om sjokk. Stillheten før du møter et monster kan være enda skumlere enn selve monsteret. Ikke minst har de bevart følelsen av å være liten og sårbar i en verden som gjør alt den kan for å skade deg.

Pustepausene er etterlengtede og stemningsfulle.

Og det er det som er grunnkonseptet her. Du spiller som et barn med fuglemaske, litt sånn som pestlegene brukte på 1600-tallet, og går rundt i dystre, gufne omgivelser. Du går rundt og løser små puzzles, ser noen creepy figurer her og der, og innimellom jages du av en boss. Og som i de tidligere spillene går du ofte inn i et rom, møter en ny boss eller fiende, og prøver å forstå situasjonen: Hva skal du gjøre? Hva er det egentlig som skjer her? Og svaret kommer ofte først etter at du har dødd flere ganger. Det er frustrerende, men følelsen av at du har lært deg marerittets regler slutter ikke å være tilfredsstillende.

I spillet går du rundt med en kompis, og denne kan styres av den såkalte “computeren” i single player, men det går også an å spille co-op over nett. Jeg fikk ikke testet dette, litt fordi jeg var overbevist om at spillet MÅTTE jo ha couch co-op, dette er jo et perfekt spill man kan spille mens man kryper under et teppe med sin utkårede, men… nei. Det var det ikke, gitt. Så da ble de geniale planene jeg hadde med min fru redusert til å bytte på kontrolleren. Helt uforståelig, og igjen en helt unødvendig mangel som kunne blitt fiksa på.

Så jeg var stuck med min datastyrte venn, og når den ikke styres av noen andre, fremstår den tafatt og overflødig til tider. Jeg er nok bortskjemt av It takes Two og Split Fiction der de er eksepsjonelt gode på å få begge karakterene til å føles essensielle i alle deler av spillet.

It's raining, men. Det er fortsatt skummelt.

Mens vi er inne på det negative, Little Nightmares III har fortsatt mange av de samme svakhetene som de forrige spillene, og noen av dem begynner nå å føles uakseptable. Kontrollene er fortsatt clunky og upresise. Det er ofte vanskelig å vite akkurat hvor i rommet du står, noe som gjør at du bommer på hopp eller faller ned fordi perspektivet er forvirrende. Det kunne vært tilgitt én gang, kanskje til og med to, men dette er tredje spill i serien. Hvordan er dette mulig? Dette fikk de tidligere spillene kritikk for, og med økt budsjett er det helt uforståelig at de ikke har adressert problemet.

HYSJ PÅ DEJ!

I tillegg tvinges du fortsatt til å gjøre visse puslespill på nytt dersom du dør fordi checkpoint-plasseringen er regelrett dårlig. Hvis jeg allerede har brukt ti minutter på å løse et puzzle, og så dør under fluktsekvensen som følger, da skal jeg ikke spawne tilbake før puzzlet startet. Det bare skal jeg ikke. NEI, sier jeg! Det får ikke spillet til å bli skumlere eller “vanskeligere på en kul måte”, det er bare dårlig håndverk som skaper frustrasjon og dreper tempoet i opplevelsen.

Og tempoet er et problem. Akkurat som i forgjengerne, er pacingen ujevn. Det går for lang tid mellom de virkelig intense øyeblikkene når du står fast i tjue minutter. Spillet blir ikke skummelt av at du går deg vill eller gjentar hopp – det blir bare irriterende.

You's a window shopper // Mad at me, I think I know why

Her burde utviklerne lært mer av Little Nightmares I enn av oppfølgeren. Det første spillet var langt mer fokusert, og varte i rundt tre timer kontra toerens seks. Til tross for dette satt eneren lenger i meg, kanskje nettopp fordi det ikke prøvde å være for mye. Toern tok et stort sprang i produksjonsverdi, med større områder og kampsekvenser, noe som ga spillet mer variasjon, men kanskje også tok bort litt av sårbarheten til hovedpersonen, som jeg mener er viktig i disse spillene.

Personlig likte jeg ikke at man hadde kampelementer i toeren. For meg gikk det på bekostning av den rene overlevelsesfølelsen i det første spillet, der man ikke har noe annet valg enn å gjemme seg eller løpe. Men mange likte spill to bedre, så dette trenger ikke være et problem for deg, baby. Spill tre prøver for øvrig å balansere begge deler, og lykkes stort sett ganske bra.

I'm Going On An Adventure!

Og nå virker det kanskje som at dette var helt håpløst, og det er ikke meningen. Man er ekstra streng med dem man er glad i, og frustrasjonene mine kommer mye av at jeg har så lyst til at dette skal flyte. For universet de har skapt er veldig kult, og når du møter et nytt monster er det som om de har hacket hjernen din for å finne ut nettopp hva det er du synes er skummelt.

Til tross for de irriterende manglene jeg har nevnt, er dette fortsatt en av de mest stemningsfulle spillseriene der ute. Om du leter etter et skummelt spill til oktobermørket, er det bare å hive seg rundt og spille dritten ut av dette.

Men om du ikke har vært borti de andre to, så ville jeg faktisk prioritert enern. Sa brura.