Mario Kart 8 Deluxe er tidenes Mario Kart. Med 96 baner, 48 spillbare karakterer og inntil 13 530 (det er ikke tull) unike kart-kombinasjoner, stilte de fleste seg det samme spørsmålet man nå stiller rundt Smash Bros. Ultimate: Hvordan er det mulig å utvikle denne perfeksjonerte formelen videre? 

Vel, etter å ha spilt over 20 timer med Mario Kart World kan jeg slå fast at Nintendo her har gjort en hel rekke drastiske grep med den nevnte formelen, i det som viser seg å være den største evolusjonen av et Mario Kart-spill siden Double Dash i 2003. 

Heldigvis er de aller fleste endringene også forbedringer.

Ingenting å se her, bare Rosalina som lever sitt beste liv.

La oss være ærlige: Vi vet allerede at Mario Kart ikke har noen reelle konkurrenter. De eneste Nintendo konkurrerer med i denne sjangeren, er seg selv. Alle andre kartracere kan være vel og bra, men ingen er i nærheten av samme liga som Mario Kart. De spiller i lavere divisjoner, bare hva gjelder polish alene. 

Og fra første frame er det også inntrykket av Mario Kart World - det er veldig polert, og har et detaljnivå, et ambisjonsnivå og et omfang som hadde fått Switch 1 til å smelte. Menyen som møter deg når du starter spillet er velkjent, der du kan velge mellom å spille alene, lokalt sammen med venner, online mot eller med andre, trådløst mellom flere Switch 2-systemer lokalt - eller den mye omtalte og mystiske “free roam”-modusen, som slipper deg løs på verdenskartet.

Dette er gimmicken som følger Mario Kart World, og som gjør at spillet skiller seg drastisk fra sine forgjengere. Alle nivåene du kan spille er nemlig fordelt utover ulike regioner av et åpen verdenskart, og henger sammen. Mer om det, og mer om “free roam” senere. 

Mario har undervurderte fingermuskler.

Jeg begynte med å utforske enspillerdelen, og kjente på at det var fornuftig å brenne gjennom Grand Prix-modusen aller først, for å bli kjent med de ulike banene. I Mario Kart World får vi servert 32 helt nye baner eller nye design av velkjente baner fordelt over 8 cuper. Noen av disse banene er så spektakulære og så til å miste pusten av at det overgår alt vi tidligere har sett i Mario Kart-universet.

Samtidig er designet av nivåene tilpasset 24 samtidige spillere, uten å inkludere 200cc-modus. Det fører i blant til at veibanen blir for bred og for lang uten at det skjer noe særlig. Noen baner er rett og slett litt kjedelige når man spiller dem for femte gang, noe det ikke sikkert at de hadde vært med høyere fart. 

Men det at 200cc-modus ikke er tilstede i spillet, er bare en av mange endringer, og allerede i kjørefølelsen er det en stor omstilling fra tidligere spill i serien. Av mangel på bedre beskrivelse føles kjørefølelsen bare mer 60fps-ete. Den er mykere på et vis, og må erfares. I forlengelsen av denne kjørefølelsesendringen, kan man her i beste Tony Hawk-stil grinde på gjerder, stålrør og andre gjenstander langs og i veibanen, og wall ride. Dette kan gi deg fordeler, spesielt i kombinasjon med den helt nye teknikken “charge jump”, som spillet verken forteller deg hvordan fungerer, eller i det hele tatt at eksisterer. Du kommer til å trenge det, så søk det opp. 

Det glitrer hvitt over fjellet i natt, det er vakkert vintervær.

Mynter, som det tidligere har vært mulig å samle ti av for høyere toppfart, er nå økt til tjue. Det har mye å si. Dersom speed boosten er programmert som i MK8, så er gjennomsnittlig økt hastighet for alle karakterer med 10 coins ca 6.5%. Jeg antar at Nintendo bare har fordelt denne utover 20 coins i stedet, slik at det nå er 6.5% høyere toppfart når du har 20 coins. Det er uansett veldig merkbar forskjell på farten med full pengesekk kontra tom. 

En fantastisk endring for alle accessibilityfans der ute, og alle som bare har vanlige hender er at du i Mario Kart World slipper å holde inne ZL for å holde et skall eller en banan bak karten din. Nå blir itemet bare værende der helt av seg selv. Det er ekstremt nyttig nå som hvert race består av 24 spillere og det er kaos rundt deg på absolutt alle kanter.

Tell them how I am defying gravity!

Hvis du har vært frustrert over urettferdig gjentatt grusing i tidligere Mario Kart-spill, altså at du først blir tatt av et blått skall, så et rødt skall, så et rødt skall til før du til slutt blir kastet en bombe på og ligger bakerst; gru deg til 24 spillere i feltet. Faller du litt bakover, er det mayhem i vente. Det er altså viktig å komme seg frem fort, og da er det deilig å slippe og tenke på å holde inne en knapp for å holde et item bak deg. 

Og items, de er det mange av. Flere er kliss nye også. Nå kan du i tillegg til alt det velkjente kaste hammere som en god gammaldags hammer bro, slenge ut gullskjell som genererer mynter og hoppe i selvskapte pengeblokker - eller du kan la Kamek ta rattet og lage kaos med sin uforutsigbare magi. 

Det har klikka for Kameksjefen, nå kan alt skje!!

Fordi Mario Kart World er et åpen verden-spill, henger alle banene i hver cup sammen i en region. Bane nummer to i en cup begynner der bane nummer én sluttet, og dette gjør at hver cup føles mer helhetlig konseptuell enn tidligere spill. Dessverre har det sneket seg inn en følelse under huden på meg at spesielt overgangsfasene er for lange. Nesten ¼ av en bane i en cup har samme design og feeling som banen før, og det gjør at det tar akkurat litt for lang tid før man er i nye omgivelser. Når jeg starter en ny bane vil jeg umiddelbart ha den unike følelsen av den, ikke litt sånn overgangsrask fra gammal moro før vi kommer ordentlig i gang. 

Denne følelsen veies heldigvis opp av musikken, som er like upåklagelig utrolig som alltid, og kanskje på sitt mest utrolige her - all den tid den henter opp musikk fra de nydeligste hjørnene av Nintendouniverset og presenterer den i ny drakt. Jeg har gispet høyt flere ganger av favorittspor fra Super Mario Galaxy-spillene, og tatt meg selv i å glemme at jeg kjører race oppi asian fusion-versjoner av Zeldamotiver. 

Denne følelsen kan ingen bedre enn Nintendo. Ingen er i nærheten.

Hva gjelder mengden baner, er 32 stykker 16 færre enn vi fikk i Mario Kart 8 Deluxe, og det er merkbart: Jeg hadde fullført alle cupene og alle banene i 150cc-modus etter ca 3 timer spilletid. I Mario Kart World trenger du ikke fullføre cupene i alle kubikkstørrelser. Dersom du får full pott i en cup på 150cc, får du automatisk også pokal for 100cc og 50cc. Det vil altså si at du har muligheten til å bli ferdig for godt med GP-modusen på tre timer - og det er for kort. 

Heldigvis har Grand Prix-modusen mye mer å by på - for eksempel kostymejakt. Kostymer og spillbare karakterer er en enorm greie i Mario Kart World, kanskje litt for enorm for noen. Her er det nemlig totalt FEMTI spillbare karakterer som alle har mellom 1 til 10 unike kostymer. Og dersom du tror at for eksempel Mario i menyen har en undermeny for sine kostymer, må du tro om igjen.

Mario Kart World har gjort det SINNSSYKE DESIGNVALGET å lage hvert eneste kostyme til en unik karakter i menyen, som vil si at du må bla deg gjennom ti ulike Marioer og ni ulike Yoshier på jakt etter den ene Rosalinaen du leter etter. Dette er et helt insane designvalg, og jeg tør ikke tenke på hvordan menyen ser ut når jeg nærmer meg 150 unike kostymer. 

VIKTIG.

Okay, nok om Grand Prix - det er spesielt to nyvinninger vi må snakke om. Og først ut er free roam. Og dette her? Det er umiddelbart veldig rare greier. Den første halvtimen skjønte jeg ingenting av hva jeg holdt på med. Jeg kjørte rundt alene, i og rundt Mario Kart-baner på et helt enormt verdenskart…? Og før jeg sier når det klikket på plass for meg, så vil jeg påpeke at denne modusen nok er aller morsomt for en målgruppe som har mer fantasi enn jeg klarer å ha som 37-åring. Men: jeg har likevel spilt det sjokkerende mange timer. 

Det er flere grunner til det, blant annet det å kunne lære seg maps i eget tempo, finne snarveier og lete etter ulike former for hemmeligheter, men viktigst av alt, og grunnen til at jeg har spilt det mye: gjøre oppdrag. 

Det finnes få grenser i oppdragene du skal gjennomføre.

Disse oppdragene er lokalisert rundt omkring på kartet i form av blå P-knapper. Oppdragene begynner når du kjører over dem, og dermed trykker ned knappen. I korte trekk oppleves oppdragene som Mario Kart sitt forsøk på lisenser fra Gran Turismo-serien. Dette er små, avkortede kjøreoppdrag, som i tillegg til å isolert sett være gøy å mestre faktisk også gjør deg til en bedre MK-sjåfør. Alle jeg har funnet og alle jeg har spilt har vært helt fantastiske. De varierer fra å måtte prøve igjen og igjen på en sekvens av krevende kjøremanøvre til det å samle opp kyr og blå mynter med en UFO. Dette er Super Mario Wonder møter Mario Kart med inspirasjon fra Gran Turismo, og jeg elsker det. 

Ifølge Nintendo er det «hundrevis av dem» samlet rundt på verdenskartet. Enn så lenge har jeg funnet og klart 67. Og dette er faktisk et lite problem: oppdragene er så morsomme og givende at det er frustrerende at det ikke er noen annen måte å finne dem på enn å kjøre rundt på måfå og snuble over en blå P-knapp. Det går ikke an å se en liste over hvilke du har tatt og hvilke du mangler, og det er ingen indikator på hvor de er på kartet. Det eneste du kan se er hvor mange du har tatt, ute på verdenskartet.

Jeg ønsker meg en funksjon som shrine-varsleren i Zelda, som kan fortelle meg når jeg er nære en av disse P-switchene.

Det siste jeg vil snakke om og trekke frem i denne anmeldelsen, er også det aller beste med Mario Kart World. Der Super Mario Jamboree i 2024 klarte å fornye seg og innføre flere moduser som gjorde onlinespilling til noe helt unikt, har jaggu meg også Mario Kart World klart det med en modus som lett kunne ha vært et eget spill - med utvidelser og oppdateringer underveis. Jeg snakker om Knockout Tour. Altså. Det ER så gøy, det! 

Knockout Tour har nøyaktig den samme appellen som Fortnite, og er laget over samme lest. Her er du på jakt etter loot og utkjemper kaotiske battles mot 23 andre konkurrenter. Jeg kan love deg at du kommer til å tenke: Bare ett game til. Bare ett game til. 

I Knockout Tour spiller du hver runde én av åtte “rallys”, som er samlinger av seks ulike nivåer hentet fra spillet. Disse kjøres sammenhengende fra start til slutt i en Battle Royale-modus der de som ligger bakerst i feltet ved ulike checkpoints elimineres. Det begynner med 24 spillere, før man elimineres til 20, 16, 12, 8 og til slutt 4 stykker som kjemper mot hverandre på oppløpssiden.

Dette er så gøy, så kaos og så ufattelig fett å vinne at det gir deg en rus på linje med alt annet onlinegaming kan by på. Jeg har selv stått oppreist skrikende på stuegulvet av å gruse konkurrenter fra alle verdenshjørner i Golden, Acorn eller Cloud Rally. 

Å vinne over 23 andre i Knockout Tour gjør deg hekta på en måte du sjelden kjenner.

Mario Kart World er et strålende og friskt pust i Mario Kart-serien, som til tross for noen humper i veibanen (som serien tross alt har skapt for seg selv med sin enorme kvalitet gjennom 33 år og nesten 200 millioner solgte spill), lander solid på beina med flere fantastiske nyvinninger. Når vi med tiden forhåpentligvis vil få enda flere baner, og dermed også flere sammensetninger til genistreken Knockout Tour, vil totalopplevelsen dyttes enda høyere oppover karakterskalaen. 

Den åpne verdenen er gøy nok for den 37-år gamle oppdragsnerden Andreas, men hadde vært helt magisk for den 8 år gamle fantasipjokken Andreas. Har du en av dem i din husstand, kan du skape uforglemmelige minner for livet.