Verdens råeste romheltinne, Samus Aran, er tilbake i tre dimensjoner! Endelig, vil mange si, for nå er det fakern meg lenge siden sist. Hvis du ble født da Metroid Prime 3 ble lansert på Wii, har du både kunnet ta lappen, drikke alkohol lovlig og stemme ved årets stortingsvalg før du har kunnet spille ditt første nye Metroid Prime lansert i din levetid. 

Med andre ord sitter det altså en hel generasjon med 18-22-åringer der ute og ikke aner hva eller hvem Metroid er. De har kanskje fått eller kjøpt seg Switch 2 til jul, og har tatt fatt på Metroid Prime 4 fordi de ser kul pang pang-skyting og robot med laserhånd på coveret.

Vel.. Håper de har kvittering. Det er nemlig kun en eneste målgruppe dette spillet appelerer til, og det er nesegruse Metroidfans. Resten kan glatt hoppe over.

3D-scanningen av Samus for amiibo-produksjon er denne gangen inkludert i selve spillet.

Det begynner ganske bra, og akkurat så adrenalinfylt som jeg håpet. Samus er i trøbbel og mister på sedvanlig vis alle evnene sine, før hun gradvis må jobbe seg tilbake til å bli den galaktiske helten hun er. I Metroid Prime 4 er denne prosessen mer effektiv enn tidligere, i hvert fall føles det sånn, og det er en god ting. Jo fortere jeg kan føle meg kul, smart og tøff, jo bedre. De første timene av Metroid Prime 4 er derfor veldig gode, og gir meg mye. 

Jeg føler meg smart som får til puzzles, jeg syns flere bosskamper er givende når jeg forstår hvordan jeg skal knekke dem, jeg syns det er gøy å kjøre motorsykkel i 1000 kilometer i timen, og jeg syns miljøene er langt vakrere enn forventet på en Nintendokonsoll. Spillet kjører som smør, og gir meg sjokkerende 4K/60fps docked i Quality Mode og 1080p/120fps docked i Performance Mode, begge modusene med HDR. DET har jeg aldri vært i nærheten av å oppleve på en Nintendokonsoll. 

Veldig pent (!), kun forstyrret av irriterende pjatt.

I det store og det hele har jeg det egentlig kjempegøy, fordi spillet er sånn Metroid skal være: Jeg er overlatt til meg selv på en fremmed planet, det lurer gufne mysterier under overflaten som til tider grenser til horror, det er mørkt og mystisk og farlig og Metroid. 

Men så begynner det hele å falle sammen. 

Det begynner med at mekanikeren Myles MacKenzie, som, pent sagt, ikke passer inn i dette universet, får en stadig større plass i gameplayet og historien. Det er ikke hans feil, det er spillskapernes feil. I en franchise der magien ligger i å finne ut av ting selv, vil jeg ikke ha en masete dust som sier tåpelige og banale replikker masende i headsetet, og som stadig forteller meg hvor jeg skal gå. 

Kjeft a!

I begynnelsen tenker jeg at jeg skal leve med det fordi jeg koser meg såpass mye med resten av gameplayet og universet, men så introduseres det gradvis enda flere irriterende karakterer som sier enda dummere ting og som ikke lar meg være i fred et sekund. 

Hallo? Er det noen hjemme hos Retro Studios? 

Jeg er ikke allergisk mot endringer i spillserier jeg er glad i, jeg ønsket f eks alle endringene i Super Mario Wonder velkommen. Men etter hvert som Metroid Prime 4 skrider frem føles det som om spillet er laget av en gjeng som ikke forstår hva som er magien med Metroidspillene. For meg er det å føle seg alene, hjelpesløs og fortapt, og gradvis finne tilbake til råskapen i Samus kombinert med å knuse aliens og løse puzzles. På egen hånd. 

Klassisk.

Jeg frykter at Metroid Prime 4 er et forsøk på å appellere nettopp til 18-åringen jeg malte et bilde av innledningsvis, og at denne håndholdingen, de overtydelige replikkene og den åpne ørkenen skal appellere til dem fordi det er en misforstått oppfatning om at det er det unge spillere liker. Ved å gå i denne retningen mer og mer utover i Metroid Prime 4, mister spillet seg selv, og delvis også meg på veien.

Gameplayet blir svakere, historien blir mer og mer desperat og replikkene i dialogmanuset er det absolutt verste jeg kan komme på i et Nintendospill i moderne tid.

Jeg får PTSD til Forspoken hver gang noen åpner kjeften. 

Men hei: bossene og gameplayet er ganske fett!

Metroid Prime 4 er ikke et dårlig spill, det er et helt greit spill, og gameplayet er i lange perioder veldig bra. Problemet er at det ikke holder når vi snakker om en spillserie som Nintendo satser såpass på (selv om samtlige spill totalt i hele Metroiduniverset har solgt færre eksemplarer enn indiespillet Phasmophobia).

Metroid Prime 4 har en god første tredjedel, men jobber seg gradvis nedover karakterskalaen etter hvert som det skrider frem.

Den største synden er egentlig at jeg oftere og oftere utover i spillet kjenner på at det jeg spiller ikke er et Metroid-spill. 

Bedre lykke neste gang, Samus.

Hvis du er fysen på Metroidvania, bør du heller plukke opp Ori-spillene, Prince of Persia: The Lost Crown, Animal Well, Hollow Knight eller Blasphemous. I en sjanger med såpass knallhard konkurranse er ikke det helt ok+ Metroid Prime 4 verdt tiden din etter de første 4-5 timene, med mindre du elsker Metroid. 

Akkurat som Michael Jackson-filmen “This Is It”.