Jeg har vokst opp med mange ulike kulturuttrykk, men alle oppsto før jeg ble født. Litteraturen, filmen, musikken, TV og teateret er alle kulturuttrykk som vokste og utviklet seg lenge før jeg konsumerte min første bit av dem, men spill.. Der var jeg med nesten helt fra begynnelsen av. I hvert fall hvis jeg tenker på den europeiske lanseringen av Nintendo NES som gjennombruddet for spill som et kulturuttrykk med bred appell her hjemme. 

Jeg visste helt fra begynnelsen av at spill skulle være med meg livet ut, og det visste alle rundt meg også. Det som var umulig å vite, var hvilke enorme skritt kulturuttrykket skulle ta. Det at jeg i 2026, 40 år etter lanseringen av Nintendo NES i Norge, kan spille spillet Mixtape, gjør meg så rørt og glad at jeg mister pusten av å tenke på det for lenge. Det er ingen selvfølgelighet at et spill som Mixtape verken kan eller får lov til å eksistere, og sett i lys av hva spill var i 1988, er det helt absurd å tenke på.

Men eksistere, det gjør det, og det er jeg grenseløst takknemlig for. 

2001.

Mixtape foregår i sin helhet gjennom én natt i den fiktive kystbyen Blue Moon Lagoon i Nord-California på 90-tallet. Vi spiller som Stacey, en rebell full av drømmer som puster og lever musikk. Hun drømmer om å bli musikkonsulent i Hollywood, en jobb hun på ingen som helst måte kan utføre på hjemmekontor fra Blue Moon Lagoon, eller THE BIG SUCK, som Stacey kaller hjembyen.

Hun må derfor ta farvel med sine aller beste venner Van Slater og Cassandra, det henholdsvis naive og hengslete elektronicaprodusenttalentet og det perfekte skolelyset i opprør mot alt og alle. Vi spiller denne trioens siste natt sammen, natten etter at High Scool er over, natten før Stacey skal flytte til New York for å følge drømmen sin. 

1996.

Stacey har planlagt natten perfekt, med en mixtape fylt med låter der hver låt skal følge planen gjennom dagen, kvelden og natten - og dette soundtracket er det beste jeg noensinne har opplevd i et spill. Vi snakker enorme spor fra artister som Rainbow, The Smashing Pumpkins, The Cure, The Jesus & Mary Chain og Iggy Pop, band og artister jeg i det store og det hele ikke har noe personlig forhold til. At musikken likevel treffer meg så voldsomt som den gjør, sier noe om perfeksjonen i Stacys kuratering. Hun kan bli musikkonsulent. 

Hver tone av soundtracket komplimenterer nemlig perfekt det å skate ned landeveier, kickflippe over panser på biler i motgående kjørefelt, slenge fyrverkeri i søppelkasser, bryte seg inn i stengte fornøyelsesparker, jakte på alkohol og rømme fra politiet. Mixtape er åpenbart laget som et kjærlighetsbrev til både musikk og til det som kanskje er den beste tiden i livet; frihetsfølelsen etter videregående, der man prøver å finne seg selv, og går fra å være ung til å være ung voksen.

2011.

Rent gameplaymessig er Mixtape en oppvekstroman i spillform i What Remains of Edith Finch-sjangeren. Det betyr at du opplever en regissert historie med elementer av gameplay, der det du skal spille varierer kraftig.

Du spiller alt fra å utføre et perfekt hemmelig håndtrykk mellom to bestevenner til å dirigere fyrverkeri, tungekysse, ta bilder, lage den perfekte slushen, leie filmer fra den lokale videosjappa med høy promille og marsjere som en Kaiju, og det er i disse sekvensene at den aller sterkeste magien i Mixtape ligger. Det er disse som skiller spillet fra de fleste andre i sin sjanger.

1999.

Du vet den sekvensen alle snakker om fra Alan Wake 2?

Som ble så hyllet at den delvis ble fremført IRL på Game Awards?

Mixtape har ti sånne. Det slutter aldri å overraske, innovere, røre i gryta og pushe grensene for hva et spill kan og skal være. 

2002.

Beethoven & Dinosaur, med regissør Johnny Galvatron i spissen, er definisjonen av meg i et spillselskap. Det er som om alle spill de lager er skreddersydd for meg. Hadde jeg anmeldt deres første spill, The Artful Escape, hadde jeg gitt det 100 av 100. 

Mixtape er i nøyaktig samme kategori. Det er feilfritt. 

Jeg syns faktisk nesten ikke «feilfritt» er en beskrivende nok term, for det føles for utstudert. Mixtape er mye mer enn et spill fritt for feil. For meg kan det nevnes i samme åndedrag som Ringenes Herre-filmene, The Matrix eller The Handmaid's Tale av Margaret Atwood; kunstverk som utfordrer den som konsumerer det og som pusher hele kulturuttrykket videre. Når sånne kunstverk virkelig treffer den som opplever dem, er det som om 1 + 1 blir 3.

2000.

Mixtape er så bra, og noe så eget at det er mitt nye favorittspill. Selv om jeg allerede har spilt gjennom hele spillet to ganger, kommer jeg til å fullføre det igjen og igjen. 

Jeg håper du også åpner hjertet og hodet ditt for den uimotståelige kjærlighetserklæringen Mixtape er.

Klarer du det, kommer du til å få betalt så det monner.