Mummidalen er ikke til å kjenne igjen. Huset er rasert, vinduene er åpne, og Mummimamma og Mummipappa vil ikke våkne. Mummi er alene i kulden for første gang i livet, og vi er der med han.

Allerede på startskjermen vet jeg at dette blir enda et vakkert spill. Den akvarellaktige tegnestilen jeg kjenner igjen fra Snufkin: Melody of Moominvalley er tilstede, musikken er fin, og jeg er solgt på estetikken med en gang.

Stilmessig er dette like klink som krem på kakao.

Spillet starter med at høsten setter inn, og Mummifamilien gjør seg klar for dvale. Mummi stiller det rimelige spørsmålet om hvorfor de egentlig gjør dette, og får til svar at "det er bare sånn det er". Og så våkner han for tidlig, alene, i et hus som er rasert med alle vinduene åpne. Det er kaldt og det er mørkt. 

Allerede i starten havner vi i en hjerteskjærende situasjon hvor karakteren Too-Ticky setter tonen: "Death is part of life. The Lady of Cold gives and takes." Jeg ble litt eksistensiell først, men fikk raskt et nytt spørsmål i hodet. Er Lady of the Cold en faktisk karakter, eller er det bare vinteren selv? Et spennende mysterium. 

Dessverre drukner det ganske fort i dialog.

Ah, fetch quests. Elsket og hatet.

De tre første timene oppleves mer som en interaktiv bok enn et spill. Hver gang jeg ser en ny karakter gruer jeg meg litt til å prate med dem, fordi jeg vet at det kommer en lang yap-session som tar meg ut av spillopplevelsen. Det er ikke det at dialogen er dårlig, det er at det er for mye av den. Den gode dialogen forsvinner i svada.

Queststrukturen er også et tema. Det er veldig mye "gå dit", "gjør det", "finn det". Og jada, det er jo sånn quests funker, men frustrasjonen min handler om noe større: cozy games-sjangeren har en tendens til å bli en lang to-do-liste der avslapning blir arbeid.

Winters Warmth faller i den fellen.

Ring Sting!

Jeg blir også holdt ekstremt i hånda gjennom det meste av spillet. Jeg skjønner inkluderingstanken, men det gjør det kjedelig for meg. Spillet løsner i de to siste timene, der spillet endelig gir meg litt tillit og lar meg finne ut av ting selv. Det er der spillet blir morsomt!

Men: Hadde jeg ikke skullet anmelde det, tror jeg ikke tålmodigheten min hadde holdt hele veien dit. Jeg er glad jeg fikk med meg det, for slutten er overraskende og spennende. Jeg skulle bare ønske de hadde turt å dyrke den energien litt mer fra starten.

Hey! Naturalhusholdning i praksis!

Og så er det timingen på lanseringen da... En stor del av spillet går ut på å måke snø. Vi er ENDELIG blitt kvitt vinteren her til lands, og det er ingenting som frister mindre enn å bytte ut vårværet mot å traske rundt i digital snø. De som har spilt Red Dead Redemption 2-introen vet hva jeg snakker om: det er tungt å vasse. Mummi kan ikke løpe eller hoppe, og den trege snøvadingen kombinert med lite utfordrende quests og lange dialoger er en skikkelig tålmodighetsprøve.

Jeg likte Snufkin og pacen i det spillet så godt at jeg har fullført det to ganger, så det er ikke det at jeg er så brainrottet at jeg ikke klarer å spille gjennom et rolig spill. 

Vinter, vinter... Og mer vinter.

Spillet er også lengre enn Snufkin. Winters Warmth tok meg rundt syv timer, mot Snufkins fire. Mye av den ekstra tiden handler om sanking. Vi skal skaffe sjukt mye ved, og den er ikke lett å komme over. Resultatet er at jeg trasker gjennom de samme områdene om og om igjen på jakt etter én liten kubbe. Det er den type forlengelse av spilletid jeg personlig ikke er fan av. Short and sweet slår repetativt og langt.

Et lyspunkt er Hemulen som skiinstruktør, som er min absolutte favorittkarakter i hele spillet!

Spillet har også litt problemer med avslutningen. Etter en fantastisk fin slutt som treffer skikkelig godt, ber spillet meg snakke med ALLE karakterene for å si "Ha det, sees til våren!". På det tidspunktet er jeg så lei dialog at jeg bare vil at den vakre slutten skal få stå. Hold meg i det øyeblikket!

Vi hørte at du likte vinter, så her er litt vinter du kan ha til vinteren din.

Moomintroll: Winter's Warmth er utelukkende for de som virkelig elsker IP-en. Uten entusiasme for Mummi-universet og gleden av å møte kjente karakterer underveis, tror jeg ikke du kommer deg gjennom det.

Dersom du elsker chore-baserte cozy games generelt, er dette også rett opp din gate.

Min anbefaling til alle andre, er å legge det bort til 1. desember, finne frem kakao og dyne, og spille det da istedenfor. For da tror jeg det blir en fantastisk spillopplevelse.