La oss bare ta det med en gang:

People of Note er ikke et dødsbra spill. Det blir ikke Game of The Year. 

Men det ble ikke Penny Arcade Adventures: On the Rain-Slick Precipice of Darkness fra 2008 heller, og likevel spilte jeg dritten ut av både episode 1 og 2 av det spillet. 

Det er først og fremst den følelsen der jeg vil si noe om i denne anmeldelsen. For selv om People of Note har en tynn historie, en komisk timing som i blant er helt krise, noen irriterende puzzles, en håpløs første halvtime og ikke nok selvtillit til å gå all in på musikalsjangeren skaperne prøver å implementere i spillet, så er det kjempemasse her for den riktige spilleren. 

Jeg er en av dem. 

Det er ikke et Turtles-spill, men det er likevel båret frem av en Shredder.

I People of Note spiller du som Cadence (høhø), en popsolist som desperat prøver å slå gjennom på artisthimmelen. I jungelen av talenter som forsøker å nå opp i Noteworthy Song Contest, står ikke Cadence sin tyggispop tilstrekkelig nok ut i mengden for å nå opp hos de kresne dommerne. Hun innser at hun trenger både inspirasjon og andre bidragsytere for å nå nye høyder, og følger Stian Blipps oppskrift i Spillet, sesong 6: “Skal du gå raskt, må du gå alene. Skal dere gå langt, må dere gå sammen”. 

Cadence legger ut på en reise gjennom landet Note, og oppsøker alt fra rockebyen Durandis til EDM-byen Lumina, på jakt etter bandmedlemmer som kan hjelpe henne å vinne konkurransen. På veien oppdager hun at mørke krefter arbeider i kulissene for å kaste hele landet Note ut i disharmoni, og plutselig står det mye mer på spill enn Cadence’ artiskarriere. Nå handler det om musikkens fremtid. 

Noen puzzles er til å rope "da capo" av, andre skulle ha vært skrevet ut av stykket.

People of Note er noe så uhyre sjeldent som en turbasert rollespilmusikal, og noe sånt har jeg aldri anmeldt. Men! Jeg har anmeldt og spilt mange spill som likner, for People of Note låner fra mange spill, både Pokémon, The Artful Escape, Clair Obscur, Final Fantasy og Baldur's Gate 3. Her spiller du som nevnt som Cadence, som reiser rundt i ulike soner, litt som i Borderlands-spillene. Hver sone har et eget musikalsk tema, inneholder en ny form for puzzles du må løse, turbaserte fights du må overvinne, nye bandmedlemmer å rekruttere til bandet ditt og en større bossfight som henger sammen med det overhengende narrativet. 

De ulike sonene avbrytes i blant av store musikalnumre, som er låter som låner av de ulike sjangersonene de er satt til. Flere av disse er catchy, noen av dem er flaue - akkurat som en terningkast 4-musikal. 

Skuffende kadens.

På veien gjennom landet Note kan du finne bedre våpen og utstyr gjemt i kister, levle opp karakterene dine og kjøpe nye angrep eller modifikasjoner som endrer spillestilen din ut ifra ønske og / eller behov. Combaten utvikler seg nemlig synergimessig etter hvert som stadig flere bandmedlemmer blir rekruttert til bandet ditt.

Gitaristen Fret (høhøhø) og EDM-produsenten Synthia (høhøhøhø) er to av flere spillbare karakterer som ved hjelp av ulike angrep og egenskaper kan fungere som tanks, healere eller offensive karakterer i bandet, avhengig av hvordan du ønsker å kombinere og organisere utstyr, angrep og andre påvirkende faktorer mellom medlemmene. 

People of Note er gjennomsyret av musikk, i alt fra mekanikker til menyer.

Siden dette er et musikalsk rollespill, er combaten litt som i Paper Mario eller Clair Obscur (premiere på setning). Angrepene gjør en viss mengde skade, men kan gjøre mer skade dersom du treffer perfekt på beaten. Det gjør hver combat mer interessant, spesielt ettersom det kan være ganske krevende å slå de vanskeligste bossene. Det er ekstremt givende å treffe nøyaktig på beaten for mest mulig damage og dermed hårfint vinne matchen, når du ser at du hadde tapt neste runde. Å mestre det musikalske, gir en følelse av mestring som tradisjonell turbasert combat ikke gir.

Kvintsirkelen er sluttet når du treffer "PERFECT!!!" på angrepene, for å si det sånn.

Gitaristen Fret angriper selvsagt med en gitar som ser ut som en krysning av Jack Whites 1964 Res-O-Glas Airline og en Gibson Les Paul, mens vokalisten Cadence må treffe pitchen perfekt for å gjøre mest skade på motstanderne.

Sjangerne de ulike artistene i bandet representerer kan også kombineres i ultimate “mashup”-angrep, der to bandmedlemmer slår seg sammen. Disse kan snu kampen fullstendig på hodet i din favør om de brukes på rett sted til rett tid. 

En skulle tro det var Ida som var manusforfatter.

Jeg er ikke sikker på hvor lang tid det tok for meg å komme meg gjennom spillet, fordi PlayStation-trackeren min har fått feber, men jeg føler absolutt at det var et sted mellom 10 og 20 timer.

En overraskende og positiv ting, er at People of Note er et spill som i motsetning til mange andre rollespill ikke er noe stress å legge fra seg i lange perioder. Jeg hadde ti dager borte fra spillet i denne anmelderperioden, men fordi gameplayet er så rett frem og historien er så lineær, var det null problem å plukke det opp igjen og fortsette spillingen. Det oppleves litt som de tradisjonelle Pokémonspillene, og det er en god ting.

Bare jeg som fikk heeeelt Den Lengste Reisen-vibe her??

Det er masse potensial i People of Note, og derfor er det synd at kvaliteten i alle enkeltelementene oppleves som å være fra nest øverste hylle, altså litt over middels. For å forklare litt hva jeg mener med det: Historien er ok, dialogmanuset er såvidt godt nok, kontrollene er på det jevne, gameplayet er helt fint… Jeg kunne fortsatt sånn inn i det uendelige. Med unntak av det katastrofale anslaget og den flaue og seige første halvtimen, er ingenting direkte dårlig, og med unntak av musikken som følger deg rundt omkring i de ulike sonene, er ingenting skikkelig bra. 

People of Note er likevel verdt å spille for deg som blir nysgjerrig av å lese eller lytte til denne anmeldelsen. Spillet er åpenbart laget av noen som elsker musikk, er gjennomsyret med artige musikkreferanser (Were you rushing or were you dragging?), har genuint god humor i noen vitser og er fylt med sjel.

På sitt beste, er People of Note veldig vakkert.

Jo mer jeg spilte People of Note, jo bedre likte jeg det. Jeg ble mer og mer investert i det jeg opplevde, og koste meg etter hvert såpass mye at glemme tiden-faktoren ble ganske høy. 

Men: du er helt nødt til å være over gjennomsnittet glad i musikk, tålmodig og cringetolerant for å komme dit. People of Note er, passende nok, et av de mest hit or miss-spillene jeg har spilt noensinne. For meg var det en trivelig og ganske klink 70/100-opplevelse, for deg kan det være fullstendig krise. 

Liker du musikaler, Paper Mario-aktig turn based-combat og kvinnelige hovedroller bygget på en klassisk “started from the bottom now we here”, rags to riches-historie, syns jeg absolutt du skal sjekke ut People of Note.

Jeg er veldig glad for at Annapurna fortsetter å satse på prosjekter som er litt annerledes, og er det noe People of Note er, så er det nettopp det. Jeg liker det, jeg skulle bare ønske det var litt bedre.