Det er noe helt magisk med å ta de første stegene ut i et nytt Pokémonspill.

Pokémon er nostalgi og barndom, og Legends: Z-A er ikke et unntak. Derfor er smilet bredt på undertegnede når jeg, akkompagnert av fantastisk klarinettmusikk med klare franske undertoner, går av toget med bagen i hånda og tar mine første steg ut i Lumiose City. 

Mitt navn er Kim Koksgrå. Dette er min historie.

Spillet foregår utelukkende her, i denne sentrale byen i Kalosregionen, som vi ble kjent med i Pokémon X&Y. Legends: Z-A utspiller seg fem år etter hendelsene i Pokémon X&Y, og handler om utfordringene som oppstår når selskapet Quasartico Inc. forsøker å implementere en byfornyelsesplan for Lumiose City, der målet er å gjøre byen til et sted der mennesker og Pokémon kan leve side om side, i harmoni. Det går selvsagt ikke etter planen, så nå er det opp til deg å bli den beste versjonen av deg selv og redde verden. Igjen. 

Det aller første jeg bet meg merke i var også svært gledelig. For til tross for at Legends: Z-A rent visuelt ser langt styggere ut enn Ni No Kuni, et spill med relativt likt gameplay som kom til PlayStation 3 for 14 år siden, kjører Legends: ZA rent teknisk som en drøm på Switch 2, med tilnærmet umiddelbare loadingtider.

Jeg har ikke møtt på en eneste bug eller noe teknisk jeg har reagert på i løpet av min gjennomspilling, og det er stor fremgang fra det på grensen til uspillbare Scarlet / Violet. 

Hvilket av disse foretrekker du rent visuelt? Ni No Kuni fra 2011 eller Legends: Z-A fra 2025?

Etter at den tekniske entusiasmen la seg, tok den innledende innholdslidelsen over. For på dette tidspunktet, etter over 20 hovedspill i serien, begynner The Pokemon Companys håndholding å bli parodisk. Det tar over to timer før Legends: Z-A blir noe annet enn en ulidelig håndholdende tekstboksfest du klikker deg febrilsk gjennom for å få lov til å slippes løs fra og utforske byen fritt.

Hva er greia med all denne teksten? Hvem er all denne håndholdingen for? 

Jeg tok meg selv i å tenke over at det "alltid har vært sånn", og at det var en ulidelig mengde tekstbokser i Pokémon Blå og Rød i 1999 også, men likevel: nå er vi i 2025. Det føles som om målgruppa til Legends Z-A er jente og gutt 8-15, bare at formelen sikter på jente og gutt 8-15 i 1999, ikke jente og gutt 8-15 i 2025.

Det er rett og slett altfor mye repetitivt pjatt og fylldialog her for at 2025-kids orker å henge med.

Det er navnet mitt, ikke bruk det opp.

Det hjelper heller ikke at det ikke er en. eneste. linje. stemmeskuespill. i hele spillet. Det stemmer, til og med cutscenes med ren film er fylt med musikk, tekst nederst på skjermen og karakterer som åpner munnene sine og snakker til hverandre uten at lyden kommer ut. Det er helt utrolig svakt i 2025, og gjør at det blir vanskelig å holde seg engasjert.

Det blir ikke bedre av at noen cutscenes nå og da avsluttes med at karakterene, etter å ha snakket og smilt til hverandre, simultant snur seg som roboter når dialogen er ferdig, forandrer ansiktsuttrykk fra smilende til alvorlig og stirrer dødt forbi kameraet mens bildet forsiktig fader til svart. 

Det er ikke bare du som rage quiter av alle tekstboksene, Canari.

Jeg klarte heldigvis å komme meg gjennom alt dette, for jeg var genuint nysgjerrig på hva som ventet meg i Lumiose City og gledet meg til å bli sluppet løs der. Og skulle du ha sett, da jeg endelig fikk lov til å leke og utforske på egen hånd, ble jeg veldig glad og positivt overrasket. 

For kjernegameplayet i Pokémon Legends: Z-A er det beste i serien så langt. Selve combaten har akkurat som Final Fantasy-serien gått fra rent turbasert til å være mer actionorientert. Den minner rett og slett veldig om tidligere nevnte Ni No Kuni. Det er helt utrolig deilig å ENDELIG kunne pælme ulike Pokémon inn og ut av kampene i sanntid og gjøre strategiske vurderinger mens klokka går. Det å aktivt kunne flytte seg vekk fra "area of effect"-angrep fra motstanderne, dodge nærangrep og aktivt bruke hele kamparenaens areal, er deilig befriende. 

Pokémons i teamet ditt kan til enhver tid interagere med omgivelsene.

Det å jakte på og fange Pokémon er også veldig godt løst, og bygger videre på det geniale systemet som ble introdusert i Legends: Arceus. Her trenger du ikke gå inn i masse menyer for å kunne fange en Pokémon, det er bare å kaste baller rundt seg i det fri, og krysse fingrene for at alt går bra.

En bekymring i forkant var at Pokémon utelukkende skulle befinne seg i de begrensede wild zonesene som er plassert rundt omkring i byen, men ta det med ro: du kan finne både Abra og Clefairy i det fri, på hustak og i bakgater. 

Hånda i været alle som tipper at Muk er i kloakken.

Selve gameplayloopen er bygget rundt en levende natt- og dagsyklus. Du begynner nederst på rangstigen, som “Rank Z” og må stige oppover i alfabetet helt til du når “Rank A” og kan kalle deg selv den beste treneren i byen.

Poengene du må samle for å kunne stige i rank er riktignok bare mulig å bygge opp i kamp mot trenere, og de er begrenset til å foregå om natten, i soner som flytter på seg. Da blir gameplayloopen seende ca sånn her ut:

- Vinn en “challenge match” og gå opp i rank
- Hjelp Pokémon som lider
- Samle nok poeng i nattlige kamper til å kunne utfordre en ny trener til “challenge match”
- Vinn en “challenge match” og gå opp i rank

Jeg elsker gameplayloopen i Legends: Z-A!

Jeg var innledningsvis svært lunken til det jeg opplevde i Lumiose City og i Legends: Z-A. Jeg var skuffa over alt annet enn combaten og det å jakte på Pokémon, og følte at byen var klaustrofobisk og begrensende. Jeg savnet havet, strendene, fjellene, de grønne åsene og gruvene fra Legends: Arceus og Scarlet / Violet, og var lei av brostein og urbant landskap.

Jeg savnet eventyret.

Men: Ca halvveis i min anmelderperiode, etter femten timer spilletid, var det akkurat som om noe klikka på plass. Det føltes plutselig som om jeg hadde kontroll på byen og hustakene, og kontroll på hvilke muligheter jeg hadde i universet. Det å navigere seg rundt i byen gikk fra å være en frustrerende opplevelse til en givende puzzleaktivitet, der bakgater og smug skjulte hemmeligheter som ga meg mestring å oppdage, og som åpnet veier videre. Når det historiemessig samtidig for første gang føltes som om det sto noe reelt på spill for Kim Koksgrå og hans Pokémonteam, ble jeg plutselig brått langt mer investert. Og den interessen varte de nesten 15 timene. 

Hvis ikke dette er marerittbensin, så er ingenting det.

Jeg begynte også å bli ordentlig glad i musikken (spesielt Pokémon Center Theme!), der originale låter som likevel nikket bakover i Pokémonhistorien med høflige nikk og hint av nostalgiske motiver komplimenterte Lumiose ypperlig. Og selv om det tok 18 og ½ time spilletid før jeg kom til min første dungeon, var det deilig å kunne konstatere at Lumiose City skjulte mer under overflaten - akkurat som jeg håpet på i forkant. 

Da jeg i tillegg oppdaget at det er helt ekstremt mye innhold i Legends: Z-A, så var den innledende skuffelsen gjort om til en totalt sett positiv opplevelse. Det tok meg rundt 20-25 timer å komme gjennom hovedhistorien, men jeg kan garantert triple det timeantallet hvis jeg velger å fullføre alle de 117 (!) side questene parallelt med å fylle Pokédexen ved å fange Pokémon i og utenfor byens wild zones.

Lumiose City er fylt til randen med innhold.

Pokémon vekker noe i meg og mange andre som ingen andre spill i samme sjanger får til, og det er derfor Pokémon også får veldig mye gratis. Jeg skal prøve å sette ord på det så enkelt som det lar seg gjøre:

Det føles som jeg har nære og viktige relasjoner til mine Pokémon.

Som om de er husdyr som jeg bryr meg om, er glad i og må passe på. Som en katt eller hund, som gjengjelder kjærligheten jeg gir dem og som bryr seg om meg også, på en måte. Det er jo helt irrasjonelt, men det er det som er suksessoppskriften.

Finn noen som ser på deg slik Kim Koksgrå ser på Aurorus.

Men: la oss i ett sekund forestille oss at du er en spiller som er født på en annen planet og kommer til jorda uten noe forhold til Pokémon. Du aner ikke hva det er; du har aldri hørt om Pikachu. Likevel liker du gaming! Du er glad i rollespill, og åpen for nye universer. Du koste deg masse med Clair Obscur, et univers som grep deg umiddelbart, og som du heller ikke kjente til før du tok steget inn i det spillets magiske variant av Frankrike og Paris i form av Lumière. 

Hva tenker du da, sett gjennom de øynene, om Lumiose City og om det du får oppleve der? Sannsynligvis legger du fra deg spillet etter to timer fordi du kjeder livet av deg, før du blir sjokkert når du får høre at du har sittet med verdens største underholdningsfranchise mellom hendene.

Hvis du, som meg, må stoppe opp og ta bilde i photo mode av en tilfeldig Umbreon, er Legends: Z-A for deg.

Pokemon Legends Z-A gjør nemlig veldig lite for å appellere til andre spillere enn de som allerede er fans. Historien er seig og forvirrende fordi den stadig peker bakover i Pokémonhistorien. Den introduserer mange karakterer som vi som kjenner universene hviner av glede over, men som andre vil trekke på skuldrene av, og den er fylt med masse unødvendig padding i form av repetitive kamper du kan vinne med ett øye åpent og en hånd på kontrollen.

Hvis du aldri har spilt et Pokémonspill før, vil jeg derfor påstå at det nesten er umulig å begynne med Legends: Z-A. Begynn heller i Legends: Arceus, som på alle måter for meg er en mer magisk Pokémonopplevelse.

Hvis du allerede liker Pokémonspill kan du trygt glede deg til Legends: Z-A. Men vær obs på at du enten bør spille XY først eller se deg opp på et historiesammendrag i forkant, for dette er så å si en oppfølger til det spillet, og lener seg heftig på at spilleren kjenner til mye av forhistorien.

Dette - det er min gjeng. Som jeg kommer til å ha glemt om tre måneder.

For deg som aldri har spilt et Pokémonspill før er Legends Z-A sannsynligvis helt nede på 30-tallet hva gjelder karakter. For meg, som allerede er glad i Pokémonuniverset og spillene, er dette 69 av 100 Hedemenn. Og den konklusjonen er litt skummel for Pokémonseriens fremtid.

For Legends: Z-A rekrutterer ikke en eneste ny Pokékid.