Jeg hadde egentlig gitt opp håpet om å få et skikkelig bra Pokémon-spill igjen.

Men du dæven, så feil jeg tok.

Da jeg først så traileren til Pokopia, trodde jeg dette kom til å være ganske lite. Ei øy, kanskje luke litt i hagen sammen med Bulbasaur og kose seg i noen timer. Men nå som jeg faktisk har fått kloa i spillet og sunket ordentlig inn i denne verdenen, skjønner jeg at dette er noe helt annet. Det er stort. Svært. Gigantisk.

Da det begynte å gå opp for meg hvor enormt dette faktisk er, måtte jeg legge fra meg kontrolleren et øyeblikk og bare puste litt.

Mitt overraskede fjes da jeg innså at jeg spilte et bra Pokémonspill.

Når du tenker på postapokalypse, går tankene kanskje først til The Last of Us og Fallout. Men nå kan du også legge til Pokopia på lista, fordi dette er tidenes koseligste postapokalyptiske verden. Alt har tørket ut. Menneskene er borte.

Vi møter professor Tangrowth, som ikke har sett en eneste Pokémon på veldig lenge. Du spiller som en Ditto som forvandler seg til sin menneskelige trener, og sammen begynner dere sakte, men sikkert å bygge verden opp igjen. Du vanner jorda og lager små habitater der Pokémon kan flytte inn. Litt etter litt dukker de opp, og samtidig åpner spillet seg mer og mer.

Rundt omkring finner du gamle bøker, notater og magasiner fra tiden da mennesker fortsatt levde her, og gradvis faller historien på plass. For hva skjedde egentlig med menneskene? Hvor langt fram i tid har vi reist? Og hvorfor forsvant Pokémonene?

I don't want to set the woooorld on fire...

Jeg har chaset Animal Crossing-følelsen helt siden lockdown i 2020. Dere vet den der: Man skal bare gjøre én liten ting til før man legger seg, og plutselig er klokka halv tre og man sitter fortsatt og planter blomster.

Pokopia har truffet meg på akkurat samme måte. Jeg er klink avhengig. I helga avlyste jeg planer for å spille og glemte å lage middag. Nå står Switchen min på parental control for å tvinge meg tilbake til jobb og ærender.

Men fy søren så deilig det har vært å forsvinne inn i denne verdenen noen dager! Endelig et cozy-spill som ikke kjeder vettet av meg.

Detharklikkaformeg_1.jpg

Det er lett å sammenligne Pokopia med Animal Crossing, fordi estetikken peker ganske tydelig i den retningen. C’mon, trærne er jo helt like. Men egentlig så minner mekanikkene mer om Palword bare uten slåssing (og kanskje det er hele motivasjonen til å lage dette spillet i utgangspunktet som et stikk tilbake etter alt dramaet?)

Pokémonene har nemlig egne abilities. For å bygge et hus trenger du en Pokémon med build ability. Skal du lage iron ingots, trenger du en fire-type. Skal du dyrke planter, trenger du en grass-type. Det gjør at jeg hele tiden får lyst til å fange flere Pokémon.

Og når vi først er inne på Pokédexen: Jeg begynner faktisk å lure på om de prøver å få inn absolutt alle. Alle 1025 (ja, det har blitt så mange)! Før jeg startet spillet, tenkte jeg at det var helt umulig. Men etter å ha sett hvor stort dette faktisk er, begynner jeg nesten å lure på om det motsatte er sant. Skal vi faktisk fange 1025 Pokémon med ulike habitater, behov og funksjoner etter hvert?

Akkurat som i Tears Of The Kingdom skjer det også her ting under overflaten.

Spillet starter ganske enkelt. Du møter Squirtle og lærer å vanne gress. Så møter du Bulbasaur og lærer å dyrke planter. Setter du fire gresstuster sammen, får du et habitat hvor Charmander kan bo. Og så baller det på seg.

Etter hvert blir habitatene både større og mer kompliserte. Plutselig trenger en Pokémon strøm, lampe, PC, korktavle og blyantholder før den i det hele tatt gidder å dukke opp. Det høres kanskje absurd ut, men det er nettopp det som gjør jakten på Pokémon så gøy.

Du må sørge for at de faktisk har det bra! Zubat vil bo i en mørk grotte, mens Pidgey vil ha en lampe og en god seng. Jo koseligere de har det, jo høyere level kommer du i. Da åpner det seg nye items i butikken, flere oppskrifter og enda flere måter å bygge på, som igjen lar deg lokke til deg enda flere Pokémon.

Og sånn går nu dagan.

Spør du meg, så spør jeg deg, Tangrowth.

Men Pokopia handler ikke bare om å samle søte monstre og lage fine små områder. Spillet har også et overraskende langt main quest som tok meg rundt 30 timer å fullføre, og som til slutt faktisk gir svar på hva som skjedde med menneskene. For en som elsker å bygge verdener i spill, er dette helt himmelsk.

Det finnes store mengder items, og terraforming går overraskende fort. Siden du spiller som Ditto, kan du forvandle deg til blant annet Graveler, som gjør det langt mer effektivt å knuse stein og samle materialer. Er du vant til tempoet i Animal Crossing, føles dette nesten som turbo. Og selv om hus og bygninger fortsatt bygges i real time, er det nok av andre ting å gjøre i mellomtiden.

Detharklikkaformeg_2.png

Dessverre er ikke byggingen helt perfekt. Det er nemlig overraskende vanskelig å sikte på riktig objekt når jeg skal fjerne ting. Jeg skulle bare plukke opp et teppe, men i stedet endte jeg opp med å fjerne tak, planter og lamper før karakteren min endelig tok tak i teppet jeg faktisk prøvde å velge.

Skill issue? Kanskje. Irriterende? Definitivt.

Når man bygger mer kompliserte områder med mange objekter tett i tett, blir dette ganske knotete. Og siden bygging er en så stor del av opplevelsen, er det også her spillet mister mest momentum.

Det hjelper litt å bruke musefunksjonen i Joy-Con-ene, men jeg synes rett og slett det er for styrete å bytte mellom Joy-Cons og Pro Controller hver gang jeg skal bygge noe. Det er ikke sømløst nok, og jeg ender derfor nesten aldri opp med å bruke den løsningen.

Det er så koselig at alle Pokémonsa har tydelig personlighet!

Starten av spillet kan også føles litt kaotisk. Jeg blir bombardert med quests. Jeg holder på med én ting, så blir jeg sendt videre til noe annet, og så enda en tredje ting. Det kan bli litt overveldende.

Heldigvis roer det seg når man først begynner å forstå menyene og hvordan oppdragene sorteres.

Det som gjør at jeg likevel faller så hardt for Pokopia, er hvor mye spillet gir tilbake når jeg faktisk er nysgjerrig. Dette er en åpen verden som belønner utforsking. Progresjonen føles organisk, og det er utrolig deilig å spille et spill som ikke hele tiden holder meg igjen.

Sprigatito, tell me what's wroooong!

På overflaten ser Pokopia ganske enkelt ut. Men nå har det gått over 60 timer, og jeg har fortsatt mer enn nok å drive med. Jeg skal bygge et komplekst habitat der, hjelpe en Pokémon her, og bygge et hus et annet sted. Jeg har ørten Pokéballer i lufta hele tiden.

Alt dette akkompagneres av noe av den beste spillmusikken jeg har hørt.

Jeg har lagt merke til at musikken virker å endre seg etter hvert som jeg levler opp, som om flere elementer gradvis legges til. Først trodde jeg det bare var noe jeg innbilte meg, men flere andre spillere har også påpekt det samme på Reddit. Om det faktisk stemmer, er det et utrolig kult grep.

Uansett er resultatet nydelig. Dette er klassiske Pokémon-melodier i ny innpakning, og det passer stemningen helt perfekt. Hvert sted har sin egen melodi, og musikken endrer seg også med tiden på døgnet.

Detharklikkaformeg_3.bmp

Det faktum at jeg spiller som Ditto åpner også for mye gøyal dialog. Siden jeg selv er en Pokémon, kan jeg faktisk forstå de andre Pokémonene. Volbeat som sier: «I see you’re in human form right now. Kinda makes me wonder what human butts look like.» Eller Pidgey som roper «Time to LOCK IN!» hver gang noe skal bygges. Kyogre har av en eller annen grunn fått Texasdialekt, og Magikarp sier mye «yo».

Det er masse små øyeblikk som dette som gir spillet skikkelig personlighet. I tillegg finnes det mange små easter eggs rundt omkring. Mistys hår. Brock i gamle magasiner. Et Super Nerd-outfit.

Pokopia har også co-op, og heldigvis fungerer det mer som Minecraft enn Stardew Valley. Det vil si at man ikke trenger å være pålogget samtidig hele tiden. Flere spillere kan bygge videre på den samme verdenen når det passer dem.

Det er et kjempegodt valg for et spill som dette.

Gratulerer med dagen! Du har et nytt favorittspill!

Pokopia så ganske cursed ut i traileren. Et menneske med Ditto-ansikt og lange gressarmer er ikke akkurat en umiddelbar salgsplakat for mange, men det viser seg altså å være et av de mest sjarmerende spillene jeg har spilt på lenge.

For min del kan dette faktisk ende opp som årets spill.
Og kanskje det beste Pokémon-spillet som noen gang er laget.

Hvis du liker Pokémon, cozy-games eller sandbox-spill, så er dette nesten farlig å starte på. Pokopia byr på en spillopplevelse full av kreativitet, humor og cuteness overload.

Jeg drømmer seriøst om dette spillet om natta, og når jeg går rundt i byen nå, tar jeg meg selv i å tenke: Den balkongen der hadde vært sykt fin å bygge i Pokopia.