Ah, Prince of Persia! For en legendarisk spillserie! Å sette seg ned for å skrive denne anmeldelsen føles som et privilegium, all den tid Prince of Persia dyttet spillmediet videre da det aller første spillet så dagens lys for 35 år siden i 1989. Uten Prince of Persia hadde vi ikke fått Tomb Raider, det har skaperne selv sagt, og det er heller ingen liten prestasjon at flere store spillredaksjoner satte spillet på sine topplister over tidenes beste spill langt utover 90-tallet.

Det var ikke før med rebooten Sands of Time fra 2003 at jeg fikk øynene opp for spillserien. Med sin revolusjonerende mekanikk: å kunne spole tilbake tiden (senere brukt av veldig mange spillskapere) og sin syke vanskelighetsgrad, var jeg låst fast til Martin Hugos PlayStation 2. 

Nå har vi altså fått Prince of Persia: The Lost Crown. Er det like revolusjonerende som sine forgjengere? Kommer vi til å se en haug av spill inspirerte av dette de neste årene? 

Nei, sannsynligvis ikke. Men fy fader så gøy det er likevel. 

Everybody get up, it's time to slam now //
We got a real jam goin' down //
Welcome to KLOAK SLAM //

Prince of Persia: The Lost Crown er et Metroidvania med puzzleelementer, og minner meg til tider så mye om Ori-spillene, at jeg gliser bredt. Med andre ord skal vi her løpe, slåss og danse oss gjennom et sidescrollende plattformspill, finne stadig nye veier, låse opp ukjente områder på et verdenskart og oppgradere vår helts egenskaper med nye evner slik at vi slår litt hardere eller kan hoppe litt lenger, og kan gå tilbake på kartet for å nå områder vi ikke nådde tidligere. 

Denne gangen spiller vi som en helt ved navn Sargon, et ungt medlem av en klan av krigere kalt The Immortals. Korrupsjon, hemmeligheter, magi og svik fører til at Sargon må reise til den forbannede byen Mount Qaf for å redde den kidnappede prins Ghassan. Og mer enn det trenger du ikke å vite om historien, som er helt ok.

Selve dialogen er ikke god nok, og kan ofte bli redusert til en buttonmashing for å komme seg gjennom de statiske dialogboksene, men plotelementene og selve historielinjen tar noen vrier som overrasket meg de 15 - 20 timene det tok å komme seg gjennom spillet. Og det er uten å oppsøke alle side quests, skjulte collectibles og challenges som finnes her. Skal du platte The Lost Crown, som jeg er sikker på at en del kommer til å få lyst til, så kan du belage deg på minst 10 timer til med innhold. 

Det gikk som det måtte gå da Simba og Jafar ble foreldre. 

De ulike slemmingene vi må banke opp med en hel haug av comboer og evner som gjør at slåssingen til tider er en nøye koreografert dans av superegenskaper og flykicks, er varierte og tvinger deg til å variere spillestilen. Å banke opp en fiende på én preferert måte er helt ubrukelig mot en annen fiende, og det samme gjelder bossene, som jeg koser meg skikkelig glugg med. De er vanskelige, varierte og fikk meg til å reise meg jublende i sofaen etter å ha dødd ti-femten ganger på flere av dem. 

Miljøene vi reiser rundt i her er også lekre og varierte. Jeg blir rett og slett glad av å utforske dem. Det er ekkelt i The Depths, der lydsporet preges av jamrende kvinnestemmer, og det er befriende lett og ledig i Hyrcanian Forest, der jeg nesten føler luftfuktigheten fra tropeskogen gjennom skjermen. Når spillskapere perfeksjonerer 2D-miljøer på denne måten, og skaper dybde og levende miljøer, er spill virkelig en magisk kunstform.

De kaller meg... Tidens Ridder...

Spillet sklir ikke alltid liiiike nydelig avsted rent kontrollmessig som f eks Rayman Legends eller Metroid Dread. Noen ganger gjør ikke Sargon akkurat som jeg vil, og jeg er usikker på om det alltid er min feil. Jeg har også støtt på noen bugs her og der, og brukte uforholdsmessig lang tid i noen områder på å finne veien videre, som jeg opplever er et resultat av miljønavigeringen ikke alltid holder verdensklassenivå, som i Hollow Knight eller Ori-spillene.

Men: Det er gameplayet som skinner her, og det er søren meg så sabla gøy at det er mer enn verdt å spille Prince of Persia: The Lost Crown. Å sparke, slå, zippe, utfordre fysikkens regler, løpe, fly og hoppe seg rundt i disse vakre miljøene, til herlig musikk på jakt etter skjulte skatter, bosser å knuse og nye skills, gjør at spillåret 2024 har startet strålende for min del. 

Å reise tilbake i tid for å skyte en fyr i ryggen er nøyaktig like gøy som det høres ut.

At en 35 år gammel spillserie fortsatt utvikler seg og oser av kreativt overskudd, gjør en spillnerd varm i hjertet. Prince of Persia: The Lost Crown får 82 av 100 Hedemenn!