Hvis du allerede har lest, sett eller hørt anmeldelser av Saros, vil du uten unntak ha hørt dem nevne Returnal. Det er jo naturlig å dra linjene tilbake til tidligere spill fra samme utvikler, sånn er det alltid når et nytt spill kommer, men kanskje særlig i tilfeller som Saros / Returnal. Deres forrige spill ble et kultfenomen som mange hadde på toppen av årets spill 2021, og med god grunn.

Så det var DENNE Soundgarden snakka om i 1994!

Selv likte jeg spillet godt, men jeg ble aldri ferdig med det. Ikke fordi jeg ikke likte det nok, men fordi det var vanskelig. Veldig vanskelig. Jeg har skammet meg over dette, og har til og med flere ganger sagt at jeg har runna spillet. Fy, Hasse. Fy. Men jeg har i senere år innsett at Returnal kanskje er spillenes svar på bøkene Infinite Jest og Ulysses; kunstneriske verk som har blitt større som symboler og identitetsmarkører enn som faktiske kulturopplevelser.

Så her sitter jeg, da. Og setter i gang med Saros uten å ha fullført Returnal. Med litt ærefrykt, selvfølgelig. Burde kanskje noen andre i redaksjonen ha spilt det i stedet? Kommer jeg til å klare å fullføre? Er jeg i det hele tatt en … gamer? 

35 timer senere kan jeg puste lettet ut. Jeg klarte det. Og jeg kan omsider skrive min anmeldelse. 

Returnal-fans vil finne mye de kjenner seg igjen i her.

I Saros spiller du Arjun Devraj, som er sendt til planeten Carcosa av megaselskapet Soltari for å finne ut hva som skjedde med tidligere ekspedisjoner. Folk forsvinner, noen blir gærne, tid og rom oppfører seg som en drita russ natt til 17. mai. Men ting gir litt mer mening enn i Returnal. Tror jeg. Jeg har som sagt ikke spilt gjennom spillet, så sammenlikningsgrunnlaget er tynt. 

Arjun er ikke den mest minneverdige hovedpersonen i manns minne, i alle fall ikke i starten. Men gradvis får han og historien mer kjøtt på beinet, og han vokser på deg. Ikke minst er han glitrende spilt av Rahul Kohli. Han er ikke verdens mest kjente skuespiller, men han har en rekke gode roller bak seg, blant annet i flere av Mike Flannagans skrekkserier, som “The Fall of The House of Usher” og “Midnight Mass”. Han er bunnsolid. Du har i tillegg flere biroller som er helt fine, men skuespillerne der kommer ikke til å vinne BAFTA-pris sånn med det første.

Det er ikke alle som får noe ut av å dra på spa. Det må vi bare akseptere.

Spillet er en blanding av action, bullet hell og roguelite. Du beholder flere av ressursene dine når du dør, og du kan hoppe direkte tilbake til et biom du allerede har fullført. Såkalte “Carcosian modifiers”, som dukker opp etter hvert, lar deg justere vanskelighetsgraden opp eller ned, alltid mot en pris i form av et handikap. Hvis du er purist, kan du selvfølgelig droppe dette, eller til og med skru på ekstra straffemoduser for å bevise et eller annet for deg selv. Det er lov, jeg skal ikke dømme deg.

Selv valgte jeg å kjøre det gjennom helt streit, uten modifikasjoner, kjedelig som jeg er. Vanilla-Hasse at your service…

Saurons øye har fått sci-fi upgrades.

Mekanikken jeg kanskje liker best i spillet er skjoldet ditt som absorberer prosjektiler og konverterer dem til energi for sekundærvåpnene dine. Hvis du timer dette feil, ender du opp med å ta skade. Hvis du får til en parry mot røde prosjektiler, så sendes de rett tilbake mot avsender. Og det er i denne deilige dansen mellom skjold, parry, dashing og energivåpen, at den virkelige moroa oppstår. Det er i disse øyeblikkene vi ser hvorfor dette kan omtales som et av de beste actionspillene på lang tid. Øyeblikkene der du tenker at denne situasjonen er umulig å overleve. Og så overlever du det likevel. Og du har ikke peiling på hvordan du gjorde det. “Chefs kiss”, som de unge sier.

Noe jeg vil trekke for er ansiktsanimasjonene. De føles ti år gamle, i all sin uncanny valley-prakt. Og det er litt rart, vi har jo sett mange AA-spill som virkelig nailer dette, men det må rett og slett være en prioriteringssak. For når dette spillet kostet like mye å utvikle som for eksempel Alan Wake 2 (også finsk!), altså rundt 800 millioner kroner, hvorfor er ansiktsanimasjonene til sistnevnte så uendelig mye bedre? Jeg synes det er pussig.

Jeg har fortsatt PTSD fra Mass Effect: Andromeda.

Men heldigvis er ikke dette en RPG, det er action som står i sentrum, og det sitter som pokker.

De av dere som hørte min anmeldelse av “Black Myth: Wukong” vet at jeg ikke er en bossens mann. Jeg tar gjerne en god boss, for all del, men jeg kjenner meg ikke igjen i følelsen som mange får når de står overfor en perfekt utformet jævel som du bruker fem timer på å beseire. Men likevel koste jeg meg veldig med bossene her. De er tvers igjennom spektakulære, særlig i siste tredjedel av spillet. Er de bedre enn i Returnal? Har ikke peiling. Nei, men seriøst. Jeg vet ikke, jeg spilte ikke nok. Slutt å spørre.

Hvis du ikke får panikk, men syns dette ser gøy ut, er Saros for deg.

Housemarque har uansett tatt en spillsjanger de behersker bedre enn alle andre, og gjort den mer tilgjengelig for menneskelige mennesker som meg, uten å miste det som gjør dem unike. 

Spill det hvis du likte Returnal, spill det hvis du liker actionspill, spill det selv om du tenker det kan bli for vanskelig. For det kommer til å sitte til slutt. Og om du bare spiller det i fire timer og likevel går rundt etterpå og sier at du runna det, så skal i alle fall ikke jeg dømme deg.