Sifu

Hasse Hope
23 feb. 2022
PlayStation 5

Kunne kostet 5490 kroner, og ville fortsatt vært årets beste investering.

For noen år siden så jeg en trailer for dataspillet “Sifu” laget av franske Sloclap. Traileren viste en mann som gikk rundt og klapset folk i ansiktet og sparket dem i skrittet og det hele var i en tegneserieaktig, naivistisk stil. Etter å ha sett traileren, tok jeg det dypeste innpustet i manns minne før jeg lo kontinuerlig i tre timer. Det var det tristeste jeg hadde sett. For hvem vil spille et spill der du fiker opp folk når du kan kjøre Doom Eternal i 2000 fps og sprenge hodet til en geit med atombombekaster? Nei vet dere hva, Sloclap, dere kan dra til helvete.

Det tenkte jeg i alle fall da.

Men så nærmet slippdatoen seg. Og gradvis merket jeg at det begynte å bli hype rundt dette tilsynelatende veldig snorkete spillet. Så da spillet kom, beit jeg negativiteten i meg og betalte de kronene de krevde.

Aldri har jeg fått mer valuta for mine 549 kroner.
Spillet kunne kostet 5490 og det ville fortsatt vært årets beste investering.

I Sifu sitter referansene løsere enn julebordslipset. 

Men før jeg fortsetter å fortelle hvordan dette spillet har snudd opp ned på min spilltilværelse, skal dere få litt grunnleggende info om spillet.

I “Sifu” møter du en gjeng jævler ved navn Fajar, Sean, Kuroki, Jinfeng og lederen deres Yang. De angriper en kung fu-skole og dreper alle, inkludert skolens “Sifu”, eller lærer. Yang finner så Sifuens sønn og dreper ham også. Men sønnen har en magisk talisman som gjør at han står opp fra de døde. Han begynner så å trene, og åtte år senere starter han sin hevntokt. Han skal nå kjempe seg gjennom ulike brett ved hjelp av kung fuens kunst, og alle fem i gjengen skal dø.

Men hva hvis han selv dør? Ikke noe problem. For her kommer spillets geniale vri på rogue lite-sjangeren: hver gang du dør, blir du litt eldre. Har du i spillet dødd én gang, blir du ett år eldre. Om du har dødd 5 ganger, blir du fem år eldre. Og så videre. Og jo eldre du blir, desto mindre helse har du. Men du blir tilsvarende sterkere.

"Det er ikke helt sånn koreografien er, du skal holde begge hendene fram.. Sånn her" 

Det som også gjør opplevelsen noe lettere etter hvert som du spiller, er at du låser opp nye moves etter hvert som du sanker XP, og har du nok XP, kan du låse dem opp for godt. Og når du har runna ett brett, kan du starte opp igjen på det brettet fra den alderen du hadde da du låste opp brettet. Beklager at jeg nå brukte ordet “brettet” så mange ganger.

Men nå kommer vi til hvorfor dette spillet burde få sin egen helligdag: vanskelighetsgraden.

For folkens, tro meg når jeg sier at jeg ikke er noen stor tilhenger av vanskelige spill. Jeg har aldri blitt bitt av Soulsborne-sjangeren, og har aldri helt skjønt sjarmen med å møte veggen rundt hver sving og å dø oftere enn du bytter sokker. Sifu har dog frelst meg.

For dette er et vanskelig spill. Det er brutalt. Til tider kan du ikke begripe hvordan du skal komme deg videre. Men så prøver du igjen. Og igjen. Og igjen. Også blir du flinkere. Og en ting er at dine skills gjør at du kommer lenger i spillet, men det å kjempe seg gjennom rom etter rom raskere og raskere, ser forbanna fett ut. Du føler deg som Bruce Lee, og det er en følelse jeg kan like.

Dette spillet har endt opp med å ta opp all min fritid, det er det eneste jeg vil gjøre hver dag. På lørdag var jeg i en av de gøyeste festene jeg har vært i på lenge, men klokka ett kjente jeg at jeg var nødt til å dra hjem for å spille mer Sifu. Og dere må love meg å ikke si dette til bursdagsbarnet. Jeg sa nemlig at jeg måtte dra hjem fordi jeg hadde hodepine. Jeg løy.

Jeg løy til en god venn.

"Se & Hørs flaskepost?! TIL MEG?"

Men ja, det jeg prøver å fortelle dere er at dette er et perfekt spill både hvis du elsker vanskelig spill, og hvis du aldri har skjønt greia med dem. Dette spillet vil overbevise deg. Sifu ser dessuten sabla bra ut, med sin stiliserte, celshade-aktige stil, og musikken og lyd-designen er av HØYT nivå.

Så var det score, da. For det blir rart av meg å hevde at dette er et perfekt spill. Det kan jo ikke være det? Men jeg har en filosofi, folkens. Og den er som følger:

Terningkast 1 til og med 4 er objektive terningkast. 5 og 6 er subjektive. Aldri la noen fortelle dere at det ikke finnes objektivitet når det kommer til å vurdere kvaliteten til spill.

Og dette spillet treffer meg mer enn de fleste spill har gjort på mange år. Jeg vet at det sikkert finnes ting å trekke for her, men når det går så langt som at jeg legger opp hele livet mitt rundt når jeg kan få spilt et spill, da er det ikke snakk om at det kan få noe annet enn toppscore. Sånn er det bare.

Så om vi opererte med terningkast, ville jeg gitt det en soleklar sekser.

Vi opererer derimot med 0 til 100. Og siden jeg ikke kan gi spillet 100, det er tross alt ikke The Last of Us 2, så blir det 95.

Det har du fortjent, ærede Sifu.

Poengsum

95/100