Det er lenge siden jeg for første gang ropte «Hype! Hype! Hype!» til traileren for Skogdal.

Jeg har gledet meg veldig lenge, og forventningene har dermed vært skyhøye. Har brødrene Kirkebø klart å levere varene? Jeg har ikke klart å runde spillet ennå, men jeg mener at jeg har kommet såpass langt at jeg kan gi en veloverveid bedømmelse. 

Slay the bygd.

Skogdal er en deckbuilder. Altså skal man sette sammen en kortstokk med kort med forskjellige egenskaper som man spiller ut mot forskjellige fiender. Skal man lykkes i slike spill er nøkkelen å skape gode synergier og utnytte de forskjellige karakterenes egenskaper. Å spille kort koster energi, som er en begrenset ressurs hver runde.

I Skogdal har man også følgere. Følgerne dine backer deg uansett hva som skjer, og har egne spesialegenskaper. Dette kan være alt fra å lage kort, til å gi deg styrke. Å ha gode venner i ryggen som gir deg det du trenger er essensielt for å overleve i Skogdal.

Brødrene Erlend og Kay Arne Kirkebø tar oss med til Skogdal en gang på 90-tallet, der det har skjedd noe mæget mystisk. I en typisk norsk bygd der alle kjenner alle, har folk plutselig begynt å oppføre seg rart, det dukker opp fremmede og det oppstår uforklarlige hendelser. Din jobb er å kjempe deg gjennom de mange sidene av byen og nøste opp i mysteriet, samtidig som du oppdager flere kort, følgere, fiender og karakterer. 

La meg bare få avsløre det med en gang: Skogdal er et mesterverk. Hvorfor det er det, kan ikke oppsummeres, det må utbroderes:

Skogdal flyter så bra at man i blant glemmer hvor absurde mengder arbeid som må ha gått med til å håndtegne hver eneste frame.

Den grafiske stilen tar meg tilbake til kladdeboka på ungdomsskolen. Det er gråblyantens sjarm som gir liv til dette universet, noe som passer perfekt til alle de andre elementene i spillet. Karakterene er akkurat passe unike, dølle eller frikete. Byens mange scener gjenspeiler en virkelighet jeg kan kjenne igjen fra bygdenorge, dog med en god dose mer rusproblemer og forfalte fasader. Skogdal ser rett og slett fantastisk bra ut, med en stor detaljrikdom.

Dette kommer også godt frem i kortgalleriet, som byr på mer enn nok kort til å holde spillet ferskt lenge. I tillegg gjør bruken av utelukkende hvit og grå at de med fargesvakhet ikke går glipp av noe.

Det begynner å bli svært høyt nivå på humoren i norske spill. Skogdal er intet unntak.

Musikken i Skogdal tar over livet ditt den første timen. Plutselig er fraser som «Pappaperm på Bastøy, pappaperm på Bastøøøy» og «Jeg mista hundre kilo, her i vår, det var bare deg» noe som bare må gå på repeat. Det er ikke hvilken som helst musikk som hadde kledd dette universet, men det er jo heller ingen lettvekter som står bak lydsporet.

Anders Odden, kjent fra blant annet Cadaver, tonesetter det hele på en måte som fremhever den totale stemningen. Skogdal er et sted med mange slitne skjebner og noen av deres historier får vi gjennom musikken. 

Detaljnivået i Skogdal er i blant til å få hakeslepp av.

Gameplayet i Skogdal står ikke til forkleinelse for noe når man sammenligner det med andre deckbuildere. Spillet byr som sagt på et stort antall kort med stor variasjon. Du kan for eksempel satse på styrke, bleed, offerspill, matkort, korker og pyromani. Skogdal byr altså på andre synergier enn jeg har sett i slike spill før, som for eksempel rus. Da jeg spilte som karakteren Storesøster, var det gode synergier å hente av å få hennes rusnivå til hundre hver eneste kamp. Dette er igjen helt i tråd med Skogdals univers og dets karakterer.

Jeg vil også trekke frem spillets store variasjon av fiender du kan møte, i alt fra skitne bakgater til bedehuset. Hver fiende krever en egen strategi for å overvinnes, og de har alle sine unike angrep.

Det er en utrolig mestringsfølelse å knekke koden mot fiendene du ikke klarte forrige gang og bruke erfaringen til å justere kortstokken du bygger. 

Bli med inn bakgata! Du kommer ikke til å angre, jeg lover.

Jeg har allerede kost meg mange timer med Skogdal, men dette er en indieperle som skal få mange fler. Det er lite å utsette på spillet annet enn at det til tider kan føles noe ubalansert. Jeg skulle ønsket meg at man hadde muligheten til å justere nivået, slik at man enklere kunne oppdage hele universet og over tid utfordre seg selv i en høyere vanskelighetsgrad ettersom man mestrer de forskjellige fiendene. 

Skogdal er i min øyne, ører og hjernehalvdeler et mesterverk av et spill og en indieperle som gjør meg imponert over hva brødrene Kirkebø har fått til.