Endelig! Endelig er dagen kommet! 

Siden jeg oppdaget Slay The Spire, da det kom ut av early access sommeren 2019, har spillet fungert som en mal for hvordan glemme tiden-faktor skal se ut i spillform. Det finnes ingen andre spill der jeg så mange ganger har sagt “bare et run til” før jeg har innsett at klokken er 01:30 natt til en ny arbeidsdag. 

Hvis du ikke har vært borti det første spillet i serien, har du først og fremst en hjemmelekse å begynne på umiddelbart. Gå inn på en av de titalls plattformene det første spillet finnes på, bruk en hårreisende lav pengesum og takk meg senere.

Tore Tang, er krabbe han!

Slay The Spire-spillene er roguelite deckbuilders, altså spill der du velger deg en helt å kjempe med før du reiser ut på et «run» med den valgte helten. De ulike heltene har ulike egenskaper, og spilles dermed også veldig forskjellig. Sammen bygger dere en kortstokk bestående av ulike kort som gjør skade eller inneholder andre finurlige synergier, og gjør deres beste for å ta gode valg, finne loot og nedkjempe alle slemminger på deres vei. 

Spillene består av tre ulike akter, der det venter én stor bosskamp i slutten av hver akt. Når disse tre bossene er nedkjempet, har du kommet til toppen av spiret, der en siste utfordring venter. Og mer enn det er det ikke nødvendig å si, for noe av det fine med Slay The Spire-spillene er overraskelsene og dybden. Spillene formelig puster, lever, vokser og utvikler seg i takt med den som spiller dem.

DU KAN TEGNE PÅ KARTET LØP OG KJØP

Slay The Spire 1 er det soleklart beste spillet sin sjanger, og nå er altså oppfølgeren her, i early access. Sånt blir det oppstyr av! Tett på 600.000 spillere spilte spillet samtidig på Steam etter release. Det er 100.000 flere spillere enn Arc Raiders noensinne har hatt samtidig på plattformen, og ti ganger så mange som Bungies bittelille satsning Marathon, som hadde release samme dag. Hypen ser heller ikke ut til å gi seg. I skrivende stund, søndag kveld, er det fortsatt en halv million samtidige spillere. 

Det er ikke spesielt vanskelig å forstå, for Slay The Spire 2 er dritbra.

Årets hittil feteste spillkarakter. 

Men det begynner overraskende velkjent. Selv om animasjonene er vakre, musikken er på plass og selve produksjonen er løftet mange hakk fra forgjengeren, føles de første timene av Slay The Spire 2 mer som en remaster av Slay The Spire 1 enn som et nytt spill. Jeg spiller velkjente helter, og selv om det er noen nye kort her og der, undrer jeg meg over det jeg opplever. Er det dette jeg har ventet på i seks år? 

Nei, det er det ikke. For etter halvannen til to timer åpner spillet seg for meg, og begynner å vise meg alt innholdet som allerede ligger her. Og selv om en del av de grafiske elementene fortsatt er naive strektegninger og markert som “placeholders”, i tillegg til at jeg får beskjed om at noen av de opplåsbare belønningene jeg åpner “kommer senere i early access-perioden” er det lite annet som avslører at dette er et uferdig spill. Slay The Spire 2 bobler nemlig over av skaperglede, og formelig sitrer etter å vise meg hva det har å by på. 

Når early access gjøres så sjarmerende som dette, er det ingen sak.

Her får vi fem ulike helter å spille, en haug med ulike nivåer, belønninger, forbannelser, fiendetyper, bosskamper og utfordringer, og en helt ny tidslinje-funksjon som er sentral i jakten på nytt innhold å låse opp. 

Men: det aller, aller beste - er også en modus som tok meg ekstremt på senga. For: På fredag slapp vi i Nerdelandslaget Sidequesten “Seks spill som er bedre alene enn med venner”, der jeg nevner Slay The Spire som et eksempel på et spill jeg liker best å spille solo. Det kræsjer litt i hodet mitt å skulle sitte to stykker foran en PC eller en Nintendo Switch og bestemme over samme run, på en måte. Jeg vil konsentrere meg, og tenke selv.

Trodde jeg. 

SE VI HANDLER SAMMEN I BUTIKKEN HIHI

For lite visste jeg om at det fantes en mye, mye bedre idé. Co-op i Slay The Spire 2 er helt utrolig gøy, og så bra gjennomført at det kunne ha vært et eget spill som jeg villig hadde betalt penger for. Her spiller to spillere med hver sin helt, og skaper med det unike synergier heltene i mellom. Man er helt avhengig av å snakke sammen og fortelle den andre hva en har på hånda, slik at man kan samarbeide om å optimalisere alle synergier og dermed ta så mye skade som overhodet mulig hver runde. 

I mellom kampene må man konstant forholde seg til hverandre. Hvilken vei skal vi gå oppover kartet? Hvilke relics skal vi velge, og hvem av oss fortjener hvilken? Er det best at jeg bruker en potion som gir meg mer mana, eller skal jeg bruke den på min partner - som det viser seg at kun mangler én mana for å kunne bruke angrepet vi trenger for å vinne kampen? Skal jeg heale meg selv ved et leirbål, eller heale min partner?

You get a potion! You get a potion! Everybody gets a potion!

Alt dette åpner for en helt haug med kliss nye strategier, og uante muligheter for spillseriens vei videre. Det skader heller ikke at modusen er så polert og fungerer så sømløst allerede nå, der f eks hver spiller ser hverandres musepeker i sanntid og dermed også alle avgjørelser som tas. At jeg kan tegne på kartet så den andre ser hva jeg tenker på er et eksempel på en mekanikk som er så enkel, og så genial.

Det er rett og slett helt magisk hvor godt denne modusen fungerer rent teknisk. Det eneste som mangler er in game party chat, men det fikser du og partneren din med Discord.

Kleint når ingen tar ordet ved leirbålet.

Siden torsdag 5. mars har jeg ikke gjort så mye annet enn å spille Slay The Spire 2, og jeg er usikker på om jeg kommer til å gjøre så mye annet i all overskuelig fremtid. Det er nemlig så bra, så dypt og så givende at det med over 20 timer under beltestedet fortsatt føles som om jeg skraper i overflaten av hva spillet har å by på.

Og da snakker vi om et spill som er i early access! Det første spillet brukte to år i early access før det ble sluppet i fullversjon, og jeg ser ingen grunn til at prosessen skal være noe annerledes denne gangen. 

....bare ett run til.

Skaperne har med andre ord store ambisjoner, og mye på hjertet. Jeg er sikker på at Slay The Spire 2 blir et 100/100-spill når det slippes i fullversjon, men enn så lenge er det tross alt sånn at noen ting mangler, og da kan det ikke nå helt opp for meg personlig. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å lande på 90/100 Hedemenn til Slay The Spire 2, men den geniale multiplayerdelen er overraskelsen jeg trengte for å dytte det opp til 95. 

Så slipp alt du har i hendene, og spill Slay The Spire 2 umiddelbart. Det er en grunn til at det første Slay The Spire-spillet er referansegrunnlaget vårt for roguelite deckbuildere. Fra nå av er Slay The Spire 2 den nye referanserammen, både solo og i co-op.