
Somber Echoes

Andreas Hedemann
29 jan. 2025Windows
Dark Samus.
Metroidvaniasjangeren har eksplodert de siste årene. Der det i begynnelsen virket som om utviklere var redde for å ta i sjangeren, for å bli sammenliknet med storheter som Metroid og Castlevania, har Metroidvaniasjangeren nærmest blitt en go to for indieutviklere som skal lage sitt første spill. Kanskje er det noe med den veldig tydelige oppskriften som er forlokkende? Ikke vet jeg. Det eneste jeg vet er at Rock Pocket Games fra Tønsberg med Somber Echoes stuper inn i sjangeren uten respekt for nevnte storheter, og at de lander solid på beina.
...tipper jeg må tilbake for å gjøre noe med den veggen senere :-)
I Somber Echoes spiller du som Adrestia, som våkner til live i ruinene av det gresk-romerske romfartøyet Atromitos. Det som en gang var en stolt institusjon i verdensrommet, er etter en apokalyptisk hendelse omgjort til en yngleplass for Lovecraft-inspirerte grusomheter fra en ukjent dimensjon. Du skjønner raskt at din tvillingsøster Harmonia har en finger med i spillet, og at det hun holder på med må stoppes. I jakten på svar utforsker du det enorme romfartøyet Atromitos, som spennende og merkelig nok inneholder flere unike biomer, på jakt etter krefter, kunnskap og ferdigheter som kan redde deg fra en skjebne verre enn døden.
Somber Echoes er med andre ord et 2D-Metroidvania, nøyaktig som vi kjenner det. I anslaget fjernes alle Adrestias egenskaper og evner - som du selvfølgelig må finne tilbake i et kart som gradvis åpner seg etter hvert som du utforsker det. Og rett ut av startblokkene forstår jeg at Somber Echoes er laget av en gjeng som virkelig elsker Metroidvania-sjangeren. Her støter jeg på imponerende, og tildels også nyskapende evner, som jeg ikke har sett i andre spill i sjangeren.
Du ser skitten ut i fjeset, min gode mann. Her er litt spyd-ervæske.
En viktig del av et Metroidvaniaspill, er utforskningen. Det å finne veien videre er kjernen i opplevelsen, og i Somber Echoes er fokuset i større grad enn andre spill i sjangeren satt til vertikal utforskning. Det liker jeg. Jeg liker å falle lange avstander av gangen før jeg bremser fallet med tilbakedriftsraketter montert i føttene. Jeg elsker å gjøre meg om til en liten Ori-aktig lysball og skyte meg oppover i en korridor, gripe tak i en kant og finne veien videre. Spesielt når det at jeg mestrer spillets flytmekanikker gjør at jeg finner en hemmelighet som oppgraderer evnene mine, helsa mi eller våpenet mitt. Da er Somber Echoes på sitt aller beste.
Samtidig, der Somber Echoes i begynnelsen leder meg elegant i riktig retning uten å være overforklarende, blir det gradvis verre og verre å vite hvor man skal gå for å komme seg videre. Jeg er usikker på om dette er med overlegg, eller om utviklerne i Rock Pocket bare ikke hadde tid til å implementere et like godt hintsystem gjennom hele spillet. Når det er sagt, er det ikke gitt at dette er et problem for alle, det kan hende det bare er jeg som hadde ønsket meg litt mindre surring. Det skal også sies at det hjelper at man selv har markører man kan sette på kartet, og at man kan navngi rom og steder man har vært med kallenavn som gir mening for en selv ("Flammeguttas kjør” for eksempel, i mitt tilfelle,) for å holde egen oversikt.
Generelt er gameplayet veldig gøy, og til tider svært utfordrende, på den gode måten. Det er ingen tradisjonell dodging i Somber Echoes, måten å komme unna fiender på er å gjøre seg om til den nevnte lysballen, og skyte seg i en retning fienden ikke er. Spillet er veldig fokusert rundt parrying, altså å blokkere fiender på nøyaktig riktig tidspunkt, og det er 100% den enkleste måten å bekjempe fiender på. Sekiro-fans kan med andre ord glede seg.
På grunn av omsorgssvikt i oppveksten, fikk aldri Turid Tarantell tannregulering.
Bossene er kjempebra og utfordrende, og måtte spilles mange, mange ganger før jeg klarte dem. Det førte til stor jubel i stua - og derfor er det personlig litt leit at det ikke er så mange av dem.
Stemningen og atmosfæren er noe av det aller beste med Somber Echoes. Arkitektur, omgivelser, musikk og fiender kombinert med den gode flyten gjør at glemme tiden-faktoren er høy. Noen av animasjonene peker seg ut som særdeles flotte, eksempelvis Adrestias hår, som beveger seg forsiktig og skjørt som et lys mot de mørke omgivelsene. Og apropos lys- og skygge, jeg tror lys- og skyggebruken er noe av den beste jeg har sett i et norsk spill.
Når jeg vet hvor jeg skal, koster derfor ikke backtrackingen meg en krone i Somber Echoes. Tvert imot. Fordi det er så pent og spennende overalt, liker jeg å dra frem og tilbake for å finne ut hva og hvor jeg skal. Men jeg liker å slåss også, så det kunne gjerne ha vært litt mer av det i både boss- og fiendeform.
Noen av de grafiske elementene står ikke helt i stil med de ellers blendende vakre omgivelsene.
Det høres kanskje ut som om jeg er helt frelst av Somber Echoes, og det er en sannhet med modifikasjoner. Noe av stemmeskuespillet er ikke helt der oppe. I tillegg har jeg støtt på et par bugs, sånn som fiender som i blant forsvinner, og noe font- og grafikkbruk som avslører at Rock Pocket Games er et lite spillselskap med begrensede ressurser. Ellers er spillet imponerende polished, og fløt veldig godt på PC.
Pacingen og historiefortellingen er til tider heller ikke optimal. Spillet er neeeeesten der, men ikke helt, og noen ganger blir det jeg opplever litt for overfortalt, i en sjanger som ellers er preget av fortolkning og mystikk. Her har eksempelvis spill som Metroid Dread og Animal Well løst oppgaven kneppet bedre. Når det er sagt er det imponerende at jeg i det hele tatt sitter og sammenlikner med og måler et bittelite norsk spill opp mot Metroid Dread; et spill i en serie hele sjangeren er oppkalt etter.
Altså, du SER jo at dette er gøy!
Rock Pocket Games fra Tønsberg er virkelig på sporet av noe skikkelig bra med Somber Echoes. Jeg krysser fingrene for at alle Metroidvaniafans i Nerdelandslaget kjøper Somber Echoes, så gjengen der nede ser at det å satse i denne sjangeren kan være liv laga. Da kan vi nemlig få et spill som med all sannsynlighet kan hevde seg mot store, internasjonale titler neste gang.
Alt i alt er Somber Echoes et solid Metroidvania. Er du fan av sjangeren, og har kost deg med mørke spillopplevelser som Metroid Dread eller Blasphemous, er Somber Echoes et must-play. Jeg gir Somber Echoes 75 av 100 Hedemenn, og ønsker meg soundtracket til spillet på Spotify, så jeg kan jobbe og kose meg til de mørke From Soft-aktige temaene i mange fremtidige timer.