We choose to go to the moon. We choose to go to the moon in this decade and do the other things, not because they are easy, but because they are hard. For the eyes of the world now look into space, to the moon and to the planets beyond. Even though I realize that this is in some measure an act of faith and vision, for we do not now know what benefits await us.

- John F. Kennedy

Datoen er 7. Mai i år 2330. Det er 230 år siden de første menneskene forlot jorda, og her er jeg, Emilie Elvesand, på vei ned en gruvesjakt på jakt etter en mystisk gjenstand. 

I hvert fall føles det som om Emilie er meg, for tyngden bak Bethesdas Starfield tok meg som spiller allerede fra jeg hørte vignettmusikken og så logoen i hvitt på svart lyse mot meg i spillets åpningssekvens. Det er vanskelig å ikke la seg prege av stundens alvor: endelig får vi lov til å reise ut i verdensrommet med Starfield - som et av verdens største spillselskaper kaller sitt Magnum Opus. 

Hils på den introverte Emilie Elvesand, som går gjennom nitrogen og uran for vennene sine.

For å få det ut av veien med en gang: Starfield er et 100% klassisk Bethesda-rollespill. Det vil si at du som spiller skal lage deg en karakter med en bakhistorie og noen personlige egenskaper, og så sette ut på en reise der du skal veksle mellom å snakke med folk og skyte dem i fjeset. På ekte Bethesda-vis skal du også, på veien gjennom hovedhistorien, bli ettertrykkelig distrahert av alt sideinnholdet du møter på - i så stor grad at du glemmer hvor du var på vei i utgangspunktet.

Det elsker jeg. 

Og for å fortelle deg litt hvor jeg kommer fra; hele The Elder Scrolls-serien er en stor personlig favoritt for meg, og jeg beundrer Bethesda evne til å skape meningsfulle karakterer og historier i levende, troverdige verdener, men jeg er likevel ingen ukritisk Bethesda-fanboy. Jeg syns for eksempel at Fallout 4 var….ganske kjedelig. Ettersom Starfield har blitt omtalt av Todd Howard, Bethesdas legendariske executive producer, som “Skyrim in space”, var det vanskelig for meg å ikke riste av forventning idet jeg tok mine første steg ned i gruvesjakten jeg nevnte innledningsvis. 

At Emilie klarte å ende opp kliss lik som en av Starfields hovedpersoner, er et av universets største mysterier.

Men.. Klumpen i halsen og den barnlige spillegleden stoppet like brått som et godstog som møter en fjellside, for anslaget i Starfield kan skremme selv den mest erfarne spiller fra å fortsette. Å utforske verdensrommet er komplisert og vanskelig, og det har Bethesda valgt å understreke, også i spillform. Det vil derfor utvilsomt føles overveldende for en stor gruppe spillere å skulle sette seg inn i alle systemene Starfield kaster på deg de første to timene, men ta det med ro, kjære venner: det tok ikke lang tid før jeg feis rundt i verdensrommet og overførte kraften i romskipet fra missilsystemene til hyperdriven som om jeg aldri hadde gjort annet. 

Nøyaktig når du som spiller kommer over denne innledende bråstoppen, vil være individuelt. For meg tok det ca to timer før jeg kjente at jeg var fullstendig fortapt på den sedvanlige Skyrim-måten, og øyeblikket jeg forsto at jeg var fullstendig fortapt, var da jeg overhørte en politimann på en politistasjon prate om en frekk bartenderdame - og umiddelbart bestemte meg for å finne baren de snakket om å bli kjent med henne. Det dro meg inn i en jakt på å lage universets råeste cocktail. 

Å manøvrere og slåss i verdensrommet er helt rått - og som snytt ut av nesa på Star Wars.

Historien i Starfield begynner altså i en gruvesjakt. Det viser seg at du finner noe der nede som du reagerer helt spesielt på, som gjør deg til en slags utvalgt - og som de neste 30 timene sender deg på kryss og tvers av en rekke solsystemer for å finne ut hva, hvem, hvordan og hvorfor. 

Underveis oppgraderer du et enormt skill-tre som føles snytt ut av nesa på Skyrim. Den store forskjellen fra Skyrim er at disse 82 individuelle ferdighetene, som er fordelt utover fem ulike skill-trær, Physical, Social, Combat, Science og Tech - også kan oppgraderes igjen, individuelt, fire ganger. Med andre ord kan man i teorien ikke oppgradere alt, fullt ut, før man har nådd level 328. Med andre ord er det praktisk umulig, men det er også noe av greia - hvilken spiller ønsker du å være? Jo mer du rollespiller Starfield, jo mer vil du få ut av spillet. For la oss være ærlige: det er ingen mennesker som både er en revolvermester, kan snakke seg ut av alle situasjoner, har legendariske evner i botanikk og kan pilotere et romskip som Han Solo. Ta valg, og spillopplevelsen vil belønne deg. 

Det ble med forsøket for Elon.

Selv om Bethesda ikke er kjent for å lage fantastisk combat, og Skyrim fikk mye kritikk for denne, så er den relativt viktig i et sci-fi-spill der våpen er en sentral del av opplevelsen - og en hel haug med slemminger skal taes av dage. Derfor ble jeg bekymret av den første timen, der slåsskampene i Starfield er ganske underveldende. Et av åpningsområdene fikk vi se allerede i den store Starfield-showcasen i juni, og det føles akkurat like gjennomsnittlig å spille den som jeg fryktet da jeg så den.

Men: når den første timen har passert, og du som spiller begynner å levle opp karakteren din, åpne nye evner, utvide våpenarsenalet og ta i bruk alle triksene du lærer underveis - blir Starfield et helt annet spill. Der jeg i begynnelsen følte meg treig og tung, og opplevde fiendene som stokk dumme sandsekker, utvikler slåssingen seg til å bli en dans med tyngdekraft, jetpacks, effektiv skifting mellom våpen, kasting av håndgranater og power sliding i dekning for å heale eller lade om. Og jaggu blir det vanskelig også. 

Starfield har en detaljrikdom og et overskudd som alle andre spill bør misunne.

Musikken kunne ikke ha vært bedre - og ligger som et helt nødvendig teppe som bidrar til gåsehudfremkallende utforskertrang. Denne styrkes ytterligere av blendende vakre omgivelser, en absurd innsats av over 300 stemmeskuespillere som leverer over 150.000 linjer med dialog, et solid og overraskende manus som innbefatter øyeblikk som har fått meg til å riste av sinne, måpe av sjokk og gråte, og en så og si bugfri opplevelse, selv på XBOX Series S. Starfield er en voldsom ambisiøs, og så og si endeløs spillopplevelse. Jada, du kommer gjennom hovedhistorien og en del sidequests på 35 timer, men det er hundrevis av timer til med innhold her - hvis du vil.

Fordi spill av denne sorten de siste årene har fått noe kritikk for byer som føles tomme og med NPC-er som føles generiske og lite individuelle, er jeg nødt til å hylle Starfield litt for dette også. Her er det nemlig plass til alt fra Akila City, en slags makeshift westernby ute i en ørken med whisky og bankranere til Neon, en lovløs Cyberpunkby fylt med kjemisk narkotika, housemusikk, utskiftbare lemmer og gjenger med fremtidsrustning og laserpistoler.

Det er ikke sjelden du blir pent nødt til å stoppe opp og ta i bruk Starfields "Photo Mode".

Jeg pleier ikke å si noe særlig om spilldesignfilosofi i anmeldelser, men i dette tilfellet føler jeg at jeg er helt nødt til det. For i motsetning til Nintendos Tears of The Kingdom, er det for meg helt åpenbart at Bethesda vil at du skal spille Starfield på én bestemt måte, de bare klarer ikke å uttrykke det så godt. Starfield rives nemlig mellom to myke selskaper: Ubisoft og FromSoft.

Spillet vil så veldig at du ikke skal følge hovedhistorien slavisk, og bare gjøre hva du vil, men tør ikke fortelle deg det rett frem i frykt av å miste det FromSoft ble hyllet for: lite håndholding. Derfor vil nok mange som er vant med tryggheten av UbiSoft-markører på et lite kart nede i hjørnet bare kjøre på med hovedhistorien fra starten av, og forholde seg til spillets rammer. Det vil jeg gå så langt som å si at er feil måte å spille Starfield på. Det vil gi deg en begrenset og litt irriterende spillopplevelse - så tør å leve i Starfields univers. Spreng grenser. Utforsk. 

For å sette det i perspektiv: i både Skyrim og i Starfield er det viktigere for meg å redde enkeltindivider enn det er å redde verden. Jeg elsker å være en innbygger i universet, hoppe over gjerder som tar meg vekk fra oppmerkede stier og oppleve små, koselige, finurlige og interessante historier. Derfor surra Emilie Elvesand fra time syv til femten i min gjennomspilling rundt og hjalp en dj, spionerte på et større tech-firma, ble politi, valgte side i et blodig gjengoppgjør, smugla ulovlige varer, jobbet som journalist og ble forelska. Mens hun stoppa opp for å ta bilder i photo mode. Og dansa litt på en nattklubb. 

Poenget mitt er: vær så snill og bytt mellom å spille hovedhistorien og sideoppdrag. Surr rundt og plukk opp små monologer og dialoger. Ikke vær redd for å kaste bort tiden. Husk at tid du nyter å kaste bort ikke er bortkastet tid. 

På grunn av manglende markører på kart og lite håndholding både bør og må du, som i gode, gamle dager, spørre litt rundt i virkeligheten for å finne svar på ting du lurer på. Lurer du på om det er en måte å slippe og ta av og på deg romdrakten når du er ute og inne? Eller hvordan du kan kjøpe ammunisjon? Google eller Discord er din venn. Ikke vær redd for å spørre.

Ingen ser rart på deg i Astral Lounge, selv med romdrakt på dansegulvet.

Når det er sagt, blir du kanskje litt overrasket av å lese eller høre denne anmeldelsen, for et klassisk Bethesda-RPG var ikke helt det vi ble forespeilet. Starfield er ikke en livssimulator i verdensrommet, som Star Citizen, og det er heller ikke et åpen verdensromspill. Du kan ikke ta av med romskipet ditt fra en planet og fritt fly til den neste. Så hva er egentlig Starfield?

Starfield er Cyberpunk, med en mye sterkere innlevelsesfaktor og med muligheten til å gå inn dører på butikkene du ser. Starfield er også et mer oppslukende The Outer Worlds med reisesystem fra Mass Effect og gunplay fra Halo, men kanskje enda mer presist, og den aller, aller beste sammenlikningen jeg kommer på: 

Starfield er Borderlands - bare langt mer virkelighetsnært og storslagent. Starfield er, akkurat som Borderlands, et spill der du reiser rundt fra ett stort, lukket nivå til et annet og opplever utrolige små og store historier der før du reiser videre - i jakten på bedre utstyr, unike evner, magiske oppgraderinger og blendende våpen. 

Kanskje fikse jorda vår, før vi må bo steder som dette?

Det er klart: Starfield har noen mangler. Jeg må trekke litt for anslaget og tilgjengeligheten, noen karaktermodeller og ansiktsanimasjoner som er litt under det vi forventer i 2023, gjenbruk av noen områder i oppdrag og for at spillet er solgt inn på feil premisser. 

Men: justerer du forventningene dine og tar spillet for det det er, et rollespill i verdensrommet der du kan skyte, snike eller snakke deg gjennom alle utfordringer, vil du oppleve små og store historier som vil overraske, berøre deg, fylle deg med heltemot og sjokkere deg inn i ryggmargen på en måte som gjør at du ligger våken om nettene eller blir sittende oppe og lese om singularitet og tyngdekraft. 

Hvordan noen kan kjede seg med Starfield - det kan jeg ikke fatte. Jeg har sittet ytterst på stolen i 40 timer og kommer til å sitte der i minst 60 til, for Starfield blir bare bedre og bedre. Og bedre. Det er rett og slett det beste og mest altoppslukende verdensromeventyret jeg har spilt, med historier som spiser historiene jeg har opplevd i andre verdensromspill til frokost. 

Når det i tillegg innehar det aller viktigste jeg ønsker meg i et rollespill, fantastiske distraksjoner som trekker meg vekk fra det jeg egentlig holdt på med på alle bauger og kanter, fortjener det intet mindre enn klassikerstatus. 

Og langt, langt der borte - ligger draw distancen Pokémon Scarlet mangler ok jeg er ferdig med den vitsen nå.

Starfield får 90 av 100 Hedemenn og er et av Bethesdas aller beste spill. Jeg forventer å kunne spille Starfield på en kalkulator i 2035 - for dette her, det kommer til å spilles av hele menneskeheten, to infinity and beyond.