Hoiameg, jeg var mer enn litt skeptisk da anmelderkoden til Stellar Blade ramlet ned i innboksen vår tidligere i april. I forkant av lanseringen av dette har nemlig diskusjonen gått heftig inne på Nerdelandslagets Discordserver, og hovedsakelig av en grunn: Da de første videoene av Stellar Blade begynte å komme, ble sitater som “Fortell meg at det kun har vært menn i utviklerteamet uten å fortelle meg at det kun har vært menn i utviklerteamet” en gjengganger inne på Discordserveren, og det med god grunn: Videoene vi så ga inntrykk av et spill som føltes som et gufs fra fortiden, der zooming inn på de kvinnelige karakterenes brystregion og unaturlig stram rumpe i slow-motion var de bærende elementene.

Bra-yonetta.

Jeg er selv veldig glad i Bayonetta-serien. Og selv om utviklerne også der har fått kritikk for kroppsfokuset sitt, er det for meg personlig befriende å se en kvinnelig karakter som bruker sin seksualitet på en positiv måte, og som et våpen for å utnytte svakhetene i  ondskapen hun møter. Jeg var usikker på om utviklerne i Shift Up hadde klart å være like raffinerte i gameplay- og karakterdesignet som det jeg opplever at Platinum Games stort sett får til med Bayonetta, men satte meg ned med et åpent sinn likevel. 

Det er jeg veldig glad for, og det fikk jeg betalt for - for Stellar Blade er et skikkelig, skikkelig bra og skikkelig nostalgisk spill. 

Å treffe på en "Perfect Dodge" er like tilfredsstillende som å høyttrykkspyle.

Stellar Blade er et actionspill av den gamle skolen. Og selv om spillet åpenbart har lært både én og to ting av From Software, opplever jeg egentlig at spillet står aller mest fjellstøtt på Devil May Cry sine hack and slash-skuldre. Med andre ord handler det her om å kjempe seg fremover i en ond verden, lære seg comboer, oppgradere evnene dine og både blocke, dodge og counter-attacke i riktige øyeblikk. 

Enten det du slåss mot er en enkel fiende som nettopp har respawnet fordi du har hvilt deg ved en brusautomat (Stellar Blade sine “Sites of Grace”) eller en enorm, kjøttaktig demon med doble taggede sverd og horn, er disse grunnreglene helt avgjørende å følge. Les fiendens angrepsmønster, legg en plan og angrip i riktig øyeblikk. 

Dette er åpenbart en spillestil du kjenner igjen fra Bloodborne eller Elden Ring, men det som hovedsakelig gjør meg til en varm nostalgiker når jeg spiller er hvordan Stellar Blade bare har brukt dette som en slags grunnmur, og bygget et combo-system, og et veldig variert skilltree på toppen av det. Det gjør at du kan finne din helt egen spillestil, eller spille spillet om igjen og tvinge deg til å ta en annen vei i skilltreet. 

De ulike skilltrærne åpner for tilpasning til personlig spillestil.

En av de mest anvendelige comboene i Stellar Blade kalles Onslaught IV, en fem hit-combo som varierer mellom light og heavy attacks, og som aktiveres ved å trykke trekant-firkant-trekant-firkant-trekant. En annen anvendelig kombo, for å dekke mye distanse på kort tid, er å holde inne trekant etterfulgt av et tap på trekant og runding. Det kalles en Dash Chain II, som både overrasker fiender, og gjør mye skade. 

Med andre ord blir Stellar Blade bare bedre og bedre, rent gameplaymessig, jo lenger du spiller. Når du får disse angrepene under huden, investerer poeng i å åpne nye varianter av dem og mestrer overblikket over slagmarken, og hvilke fiender som fortjener hvilken type juling, blir det hele en voldelig dans som får endorfinene til å sitre ut av hver lille hjernecelle. 

Det samme kan ikke sies om historien.

Dark Shorts. 

Her spiller du som Eve, et svært lettkledd medlem av en armé av supersoldater, som sendes til jorda i en romkapsel for å frigjøre den fra den onde Naytiba-rasen, som har fullstendig kontroll over jorda. Dessverre er du den eneste overlevende, som med ryggen mot veggen må legge ut på den lange og svært usannsynlige heltereisen. Når det hele ser som mest håpløst ut møter Eve heldigvis en annen ensom ulv på slagmarken med det overtydelige navnet Adam, og sånn går det altså til at fremtidens Adam og Eva nok en gang må bære jorda på sine skuldre.

Det hele blir dessverre for flatt, og selv om det er interessant til å begynne med, tar jeg meg selv oftere og oftere utover i spillet i å skippe kjedsommelig dialog levert med middels entusiastisk stemmeskuespill, fordi jeg vil tilbake til slåssingen og finne neste boss, og neste boss. 

Nikkene til From Software er tilstede, men Stellar Blade er ingen soulslike.

Stellar Blade er ingen klassiker i spillhistoriesammenheng, men det er et supersolid actionspill likevel. Det ser fantastisk flott ut på PS5 og har et dypt engasjerende gameplay som flerfoldige ganger gjorde at jeg så på klokka og innså at det hadde gått én time mer enn jeg både trodde og skulle ønsket. De store bosskampene, som er vanskelige og varierende - og som gir nøyaktig den samme “reise-seg-i-sofaen-og-skrike”-følelsen som Elden Ring er for meg spillets klare høydepunkt, selv om de svært polerte nivåene og variasjonen i slemminger man slåss mot utover bossene også leverer til et høyt terningkast. At nivåene man beveger seg i også har et strålende soundtrack som gir meg helt tydelige JRPG-assosiasjoner, der sanger MED TEKST (<3) setter seg som limt på hjernen, elsker jeg.

Treningsmodusen er overraskende god og nyttig.

Den middelmådige og lite overraskende historien og noen scener som blir for spekulative og kroppsfokuserte for min smak, trekker det ned til en svak femmer på terningen. Men: hvis du elsker Devil May Cry, God of War, Bayonetta og spill fra From Software, og først og fremst spiller spill for gøyalt gameplay, er Stellar Blade en sikker, vårlig vinner på PlayStation 5.

Stellar Blade får 79 av 100 Hedemenn, med en anmodning om et litt strammere manus og litt mindre stramme tights i en eventuell oppfølger.