Vi er mange som har ventet på Stray, eller «det nye kattespillet» som noen har omtalt det som. Selv hadde jeg helt ærlig ikke lest meg så mye opp på hva dette spillet skulle innebære før det kom, men ordet «kattespill» har jo en del assossiasjoner. Da tenker jeg gjerne på spill med barn som målgruppe, enkle spillmekanikker, fokus på søte lyder og dagligdagse oppgaver som mating og soving. Heldigvis, siden jeg ikke er et barn, er Stray alt annet enn en kattetamagotchi 2.0.

Først og fremst, må jeg bare orientere lyttere og lesere av denne anmeldelsen om min habilitet. Jeg er katteelsker, og det påvirket så absolutt hvordan jeg opplevde dette spillet.

Det er kanskje troverdig at fremtiden består av roboter, men at de bruker SÅ utdaterte sixpences.. Der går grensen.

Så, hva slags spill er nå Stray?

«Stray», som på norsk betyr «bortkommen» brukes gjerne om katter som bor på gata. I dette spillet møter vi en katt som ikke bor i noe menneskehjem, men som nok allikevel har det best slik. Sammen med sine kattevenner er det fredfullt og behagelig. Ved et uhell blir katten separert fra vennene sine og det er her vår reise virkelig blir spennende.

Katten faller ned til undergrunnen av vår verden, som har blitt dramatisk forandret og har et post-apokalyptisk preg. Hva som har skjedd og hvorfor, er et mysterium som gradvis avsløres når jeg, katten, kjemper meg opp og tilbake til vennene mine- ut av denne fordømte undergrunnen. Mye av historien i spillet baserer seg på figurene vi møter på veien. Venner, fiender og allierte. Den viktigste hjelperen er B-12, en drone som også ønsker å frigjøre verden fra undertrykkelse og bevare menneskets minne. Mer enn dette ønsker jeg ikke å spoile fra historien, for den bør oppleves gjennom spillet selv.

Det er ikke bare biljardballene som må holdes rene i Stray. 

Gameplayet i Stray er veldig enkelt å håndtere. Man kan gå, løpe, mjaue og hoppe d er det lyser opp markør. Dette gjør det enklere å navigere opp og ned bygninger, og å forstå hvor du skal hen. På den andre siden gir det begrensninger. Man kan ikke utforske over alt, og det føles ikke ut som en «open world» for meg. Det blir litt som å bowle uten renner. I store deler av spillet har katten en ryggsekk, som muliggjør at man kan finne items og løse flere puzzles. Ved hjelp av dronen kan man også snakke med de andre karakterene i spillet.

Men hva synes en katteelsker som meg om spillet?

Jeg har mange tanker om det, og det er en suppe av subjektive opplevelser. For meg handler ikke dette om imponerende grafikk eller at jeg blir utfordret på mine skills som gamer. Dette er bare følelser.

Små, subtile hint du er nødt til å tolke for å forstå kan ofte peke deg i riktig retning.

Vi får aldri vite navnet på katten, selv om navn er et av de eldste triksa i boka for å personifisere og skape relasjon. Allikevel har det aldri vært vondere å feile avataren min i et spill. Dette er det flere grunner til. Gjennom hele spillet er det gjennom kattens perspektiv vi ser verden. Jeg kan klatre opp rørsystemer og snike meg inn gjennom hull i veggen. Men jeg er også begrenset til hva en katt kan gjøre alene. Jeg forstår ikke hva som står på skilt og bygninger. Jeg forstår heller ikke hva de andre karakterene sier, uten hjelp. På et tidspunkt i spillet, der jeg hadde blitt vandt til å ha med meg en tolk og hjelpemidler, var jeg plutselig helt alene. Det var da jeg virkelig fikk kjenne på hvordan det var igjen, å være bortkommen uten å forstå.

Det er denne følelsen som jeg mener gjør «Stray» til et fabelaktig spill. Det er helt tydelig skapt med en forkjærlighet til katter, og det prøver ikke å gjøre katter til noe mer enn det de er. De er ikke muterte beist med supermuskler og overnaturlig intelligens. De går ikke på to bein og har en rifle de kan treffe bullseye med. De får være dyr som liker å klore på tekstiler, stikke hodet i papirposer, og som liker å legge seg ned ved siden av deg for å ta en blund mens den maler som den purrrrreste kosemaskin.

"Okay, nå har jeg en bra en - hva er ditt favoritthav?! Kattegat! Fordi du er katt, sant? ... Glem det."

Jeg mener Stray er verdt de få timene det tar å spille seg gjennom historien, og vel så det. På den lille tiden rekker man å bli investert i den lille katten og historien drives kontinuerlig fremover. Karakterene man møter på veien syntes jeg var av varierende verdi, og jeg rakk ikke å bli like godt nok kjent med alle hjelperne mine før våre veier skiltes som jeg skulle ønske. Men spillet forvalter hovedkarakteren på en god måte som også imponerer. Jeg vet ikke hva den heter eller hva den tenker, men jeg er utrolig investert i å holde den i live.

Selv om jeg vil anbefale spillet, sitter jeg allikevel igjen med følelsen av at det kunne vært så mye mer. I fremtiden vil det være spennende å se om noen tar opp stafettpinnen etter Stray. Kanskje noen våger seg på å lage et virkelig «open world», samtidig som de ivaretar koden de har knekt i dette spillet. Der katt får være katt, verdens beste dyr.

Jeg gir Stray 80 av 100 epler.

Meow!