Super Mario-seriens “rare lillebror” er her, og heisan, hoppsann, som jeg har kost meg med det denne uka!

Super Mario RPG, som merkelig nok var et samarbeidsprosjekt mellom Nintendo og Square, kom ut i 1996 i Japan og Nord-Amerika, men det virker som om Nintendo her tenkte “ok, folkens. No har vi laga et merkelig Mario-spill til vår utdatert konsoll SNES, og et splitter nytt 3D-mario-spill til Nintendo 64. Skal vi kanskje prioritere å utgi sistnevnte?” 

Så de endte opp med å faktisk ikke slippe spillet i Europa, de suppegjøkene.

Donkey Kong - apenes konge - bærer av tornekransen - du her?!

Og siden 1996 har spillet gått i glemmeboka, og bare en sjelden gang har jeg sett et og annet bilde dukke opp på internett av dette merkelige, isoteriske spillet som ser ut som noe Shigeru Miyamoto lagde - mens han gikk på syre!

Men sannheten er at SMRPG er bestefaren til Paper Mario-spillene, og det handler først og fremst om én ting: godt manus. For manus er ikke noe man forbinder med Mario. Og selv om veldig få av hovedmario-spillene har like flatt og livløst manus som Mario-filmen (tihi), er det fortsatt uvanlig å se at spillskaperne tar store sjanser på Mario-fronten som med manuset i dette spillet. 

Karakterene man møter i spillet er rare, morsomme, quirky, sarkastiske, og til tider føler man nesten man er i en Deadpool-film, så mye som de refererer til at de er i et spill.

SAY. MY. NAME.

Historien er uendret fra originalen, hvor Mario og hans venner må redde Mushroom Kingdom fra en invaderende hær. Du får raskt nye partimedlemmer, hver med unike ferdigheter, noe som tilfører dybde til kampene. Historien er kort til å være et RPG, med et enkelt kampsystem som unngår komplekse mekanikker. Det er turnbased combat, og selv for folk som ikke har så mye erfaring med dette, vil SMRPG være en walk in the park.

Også i 2023 drives det slavedrift på Yoshis over en lav sko :-)

Remaken ser dessuten ganske bra ut, spillet har fått et friskt lag med maling, livskvalitetsjusteringer og et nyarrangert lydspor, noe som forbedrer opplevelsen betydelig, utifra klippene jeg har sett av originalen. Kampsystemet har også blitt forbedret, med muligheten til å bytte karakterer midt i kamp og nye Triple Move Attacks.

Hvis jeg skal trekke for noe så er det at det ofte er i overkant lett, og at kampsystemet ikke er det dypeste. Det må også sies at animasjonene er janky as fuck - du ser at dette ble laget samme år som Tamagotchien kom ut.

Og ja, å si at et Mario-spill er søtt, det er liksom ikke nødvendig å si, føler jeg, men folkens: dette spillet er jo søtt som en liten kosepose-nøtt. Man blir genuint glad av å spille dette, og selv 27 år etter det kom, føles det fortsatt som et friskt pust i et veldig gammelt spillfranchise.

Du har gjort det igjen, Mario-san!

Jeg anbefaler Super Mario RPG til så å si alle, og er veldig glad for at jeg allerede i mars meldte meg opp som anmelder for dette spillet i podkasten Nerdelandslaget.