Å bli hypet som arvtageren etter spillet "Journey", er ikke et lett utgangspunkt for noen spillutvikler.

Spillet, som kom i 2012, ble kritikerrost da det kom, men det var først etter spillet fikk synke litt inn at vi som spillsamfunn ble enig om at det var en tidsløs klassiker som ikke minnet om så mye annet.

Spillutvikleren av Sword of the Sea må rett og slett finne seg i å bli sammenliknet med denne spillperlen. Giant Squid ble tross alt grunnlagt av tidligere medlemmer av teamet bak Journey, og regissøren av Sword of the Sea, Matt Nava, var også art director for Journey – noe som er tydelig så snart du ser spillets visuelle stil.

Og for all del, spillutvikleren har gitt ut et par spill før dette, men det er uten tvil dette spillet som minner mest om Journey. 

Don't Stop Believin'!

I Sword of the Sea spiller du en snodig skapning som cruiser rundt på et sverd i et uttørket landskap fullt av sanddyner, for å prøve å gi omgivelsene sårt tiltrengt vann. Se for deg en blanding av Dune, Tony Hawk og Wave Race 64. Og dette sverdet du står på, det bruker du ikke til å slaye drager, du bruker det som fremkomstmiddel! Sykt, jeg vet. Og ditt formål her er altså å bringe fuktighet og liv tilbake til denne ørkenverdenen.

Selve kjernen i opplevelsen er flow. At du føler du hele tiden er i bevegelse. Og det å gli rundt i denne åpne verdenen er både storslått og elegant. Ikke minst kan du utføre triks og hopp, akkurat som i Tony Hawk og SSX Tricky, men stort sett uten at det dukker opp masse grafikk på skjermen som viser at du har fått 60 000 “flippy points” ganger 15. 

Dette burde ha gitt meg minst 60 000 "flippy points" ganger 15.

Det finnes sidemissions og time trials der man får poeng for det man gjør, men det er ikke hovedfokuset her. Dette skal ikke være en dopamindispenser, snarere en seratonin-servitør. 

Og jeg er så fornøyd med forrige setning at jeg nesten må forklare: 

Dopamin og serotonin er begge signalstoffer i hjernen, men de har litt forskjellige roller.
Dopamin handler mest om motivasjon, belønning og nytelse. Det gir deg følelsen av "dette føles bra, gjør det igjen!" – for eksempel når du spiser noe godt eller oppnår et mål. Tenk candy crush eller Donkey Kong Bananza (som er et fantastisk spill, bare så det er sagt.)

Serotonin derimot handler om humør, ro og balanse. Det bidrar til at du føler deg rolig, trygg og fornøyd. Det er altså en mer jevn, trygg lykkefølelse som sitter lenger i kroppen. Og der, folkens, der har vi Sword of the Sea. Du cruiser rundt på sanddynene, plukker opp noen mynter, tilfører omgivelsene deilig, azurgrønt vann, og cruiser videre.

Atlantis, er det deg?

Spillets visuelle stil er også et høydepunkt. Minimalistisk, men fargerikt, og kontrasten mellom sanddynene og havet du er med på å tilføre dine omgivelser slutter ikke å slå deg i bakken.

Historien kan ikke sies å være no særlig å skrive hjem om, den føles mer som lore enn som historie. Du finner noen steintavler her og der med kryptiske hint, men jeg klarer ikke helt å connecte med det. Men detet kan absolutt være en meg-greie, bare så det er sagt.

Spillet er kort, du kan runne det på én kveld, hvis kvelden din varer i mellom tre og fem timer. Det går i høyt tempo hele veien, men du blir aldri overveldet, og det er for meg gull verdt.

Se ilden lyse over sand! Se sverdet bli et skateboard, som bærer en mann! 

For tiden har jeg stort behov for å senke turtallet, redusere stress og kjenne at hjernen kan slappe ordentlig av, og da er sånne spill som dette nærmest å regne som medisin. 

Jeg sier som bandet Journey sa i sin superhit “Don’t Stop Believing” fra 1981:

“I give this video game 86 out of 100 points.”