Wario, din jævel, du har gjort det igjen! For ja, Warioware er tilbake.

Denne spillserien har eksistert i 20 år, og er kjent for sin helsprø vri på minigame-sjangeren. Hvis jeg var en teitere anmelder, ville jeg sikkert kalt det for “Mario Party på syre”, men jeg vil ikke bruke den setningen.

Og knust TV! :--)

Debuten på Switch, «Get It Together», fikk jeg testa litt, men jeg følte ikke nødvendigvis at den utnyttet seg av Switchens natur til det fulle. «WarioWare: Move It» vender imidlertid tilbake til franchisens røtter, og tilbyr en spretten opplevelse som stemmer overens med det fansen liker med WarioWare.

"Move It" løfter franchisens grunnleggende prinsipper til nye høyder. Man bruker to Joy-Con-kontrollere til å mestre ulike positurer og navigere raskt gjennom en rekke ultrakorte, reaksjonsbaserte mikrospill. Disse spillene blir gradvis mer utfordrende og heseblesende.

Wario spilles denne gangen av Nils Vogts figur "Karl Reverud".

Og her kommer vi til kjernen av hvorfor man spiller disse spilla: sjarm. For det har selvfølgelig dette spillet i bøtter og spann. Det føles overskuddsbasert, det er quirky as fuck, og det hyller Japans helt særegne form for absurde humor. For å gi dere noen eksempler på mikrospill:

• Du er en katt som skal fange fisk ved å klemme de menneskeaktige beina dine sammen!
• Du skal neie som en sosietetsdame på 1800-tallet!
• Du skal plukke nesehår fra en kjempe!
• Du skal vise moves som en fashionista!
• Du er en brusflaske som må ristes, så rist på kroppen din!
• Du skal tegne diverse figurer med rumpa di!

"Nei sønn, vi har Lucky Luke hjemme"

Variasjonen av mikrospill er et høydepunkt for meg. Spillets varemerkehumor og oppfinnsomhet skinner mer i «Move It» enn i noen av seriens tidligere utgaver.

Man må lære seg forskjellige positurer for å forberede seg på hvert minispill, men noen positurer er mindre intuitive enn andre. For eksempel er "Hand Model"-posituren vanskelig; det innebærer å bytte en Joy-Con mellom hendene for visse bevegelser, en prosess som forblir utfordrende selv etter flere timers spilling.

Dette er beklagelig, spesielt siden noen av mine favoritt-mikrospill bruker denne posituren. En annen positur, "Ba-KAW", som etterligner en kylling, er både engasjerende og frustrerende på samme tid. I spillets verste sekvens skal man snu biffer i en panne ved å flikke kontrolleren, men ofte klarer den ikke å registrere bevegelser nøyaktig, og det er krise i et mikrospill som krever godt timede bevegelser for å lykkes. Mario Party har et liknende minispill som er langt mer intuitivt løst, spør du meg. Men heldigvis funker det stort sett bra, og det skal mye til å ikke la seg sjarmere selv når det er litt clunky.

WarioWare: Move It! skinner spesielt når det spilles sammen med andre. 

Spillet er kort, du rekker å rase gjennom alle mikrospillene på kanskje to, tre timer, og de har ikke samme gjenspillbarhet som minispillene i Mario Party – mye av gleden her er sjokkeffekten av å oppdage hva spillskaperne faktisk har funnet på. Men dette visste vi på forhånd, dette er en del av spillets ånd. Du kan selvfølgelig spille single player, det finnes en story mode, men det ække mye story.

WarioWare: Move It! er i bunn og grunn laget for å spilles sammen.

Så ja, hva skal’n si? Hvis du liker denne serien, kjøp i vei. Hvis ikke, har jeg ingen kvaler ved å anbefale det, så lenge du ikke kjøper det som en investering for spillkvelder i mange år fremover: det blir nok med et par, tre kvelder kanskje. Men de kveldene blir herlig absurde. 

Nesten litt sånn… Mario Party på syre.