Første gang jeg spilte Katamari Damacy var hos Morten i klassen i 2004, da spillet traff PlayStation 2 med et brak. Siden spillet ikke kom ut i Europa før i 2018 vet jeg ikke hvordan Morten fikk det til å funke på sin PlayStation eller hvordan han i det hele tatt hadde fått tak i det, men den historien får bli en Sidequest en annen gang. Det jeg derimot husker er hvordan vi lo og lo og lo, og rulla rundt på gulvet til Morten, akkurat som Katamariballen vi styrte, i takt med at den vokste seg større og større. 

We Love Katamari kom året etter, i 2005, og det er denne oppfølgeren vi nå har fått en remaster av i “We Love Katamari Reroll”. 

Strandmageddon.

For de som ikke kjenner til Katamarispillene, så er de en del av en japansk spillserie skapt av den geniale og ukonvensjonelle Keita Takahashi. I serien kontrollerer du en ung karakter kalt The Prince som på varierende måter er nødt til å hjelpe sin far, The King of all Cosmos, med å fylle verdensrommet med stjerner og planeter. Dette gjør du ved bruke en ball som kalles en Katamari, til å rulle opp gjenstander. Katamarien kan feste seg til gjenstander som er mindre enn seg selv, litt som det forhåndshypede konseptspillet Spore, eller som internettfenomenet agar.io. Når ballen har blitt stor nok, kaster The King of All Cosmos ballen ut i verdensrommet, og skaper en ny stjerne eller en planet.

Jeg har kun spilt Katamary Damacy i Katamari-serien, og derfor kan jeg ikke si så mye om forskjellene på We Love Katamari-originalen og denne remasteren. Denne anmeldelsen har nok med andre ord mest verdi for de som aldri har spilt spillet før, og det antar jeg er en stor majoritet av Nerdelandslagets lyttere. Det er nemlig ikke til å komme fra at spillene i Katamari-serien er mye større nisjespill enn de burde være. For We Love Katamari.. 

Er utrolig gøy. 

Å lage maki av sumo er like genialt som det er gøy.

Banene i We Love Katamari varierer mellom å lage en stor nok brennende ball til å kunne tenne et bål for speidere som er på telttur, mate en sumobryter til han blir så svær at han kan bumpe en annen sumobryter ut av ringen, eller samle så mange planeter i verdensrommet at den store Katamariballen kan svelge sola. Det er akkurat så gøy som det høres ut, men du må jobbe litt for å komme dit. Kontrollene er nemlig en terskel som for de aller fleste vil kreve litt tilvenning. Likevel: når de sitter, og du har reglene for spillmediets svar på anarki under huden, ruller det seg inn i hjertet ditt.

We Love Katamari er nemlig et utrolig sjarmerende spill. Hver gang du trykker Quit Game, snur f eks alle karakterene som er på skjermen seg til kameraet og vinker til deg mens skjermen sakte fader til svart. Det gjør det faktisk vanskelig å slutte å spille, fordi det er så koselig. Musikken, noe av seriens aller største kjennetegn, er som oftest egenkomponerte sanger som du er en skikkelig surpomp hvis du ikke smiler og fniser litt av. 

Hadet, Andreas! Takk for at du spilte! Vi blir her og venter på deg til neste gang :)

Når det er sagt er det så mange inntrykk å ta inn her, og så heseblesende (i positiv forstand) at man blir ganske utslitt av å spille We Love Katamari over lengre perioder. Jeg anbefaler virkelig å nyte den absurde hovedhistorien i sesjoner á maksimalt to timer hver. Det tar ikke lenger tid enn 3-6 timer å komme seg gjennom den, avhengig av hvordan du spiller, men hadde jeg vært nødt til å spille We Love Katamari sammenhengende fra start til slutt hadde jeg blitt sykmeldt. Det er rett og slett litt som Napoleonskake: det beste som finnes i ett stykke, men til å kaste opp av hvis du spiser en hel form. 

Spillet er ikke over når du er ferdig med hovedhistorien, altså. Det er mye mer innhold å ta av og en herlig multiplayermodus å begi seg ut på med vennene sine - så dere kan rulle rundt på bakken sånn som Morten og jeg gjorde for 20 år siden. 

Martin Johnsrud Sundby har steppa opp gamet i neste sesong av 16 ukers helvete.

Jeg er utrolig takknemlig for at Katamari-serien eksisterer, og i en hel haug av nydelige spillopplevelser er ikke We Love Katamari Reroll noe unntak. Hadde det ikke vært for det briljante hodet til Keita Takahashi hadde vi ikke hatt indieperler som Donut County. 

We Love Katamari Reroll er en feiring av alt det spillmediet kan som ingen andre kulturuttrykk kan, og det er jeg så glad for. Selv om spillet kan være så irriterende at du river av deg alt av håret i lengden, er det kjempegøy i små doser, litt som vår fantastisk dyktige og nybakte Britains Got Talent-vinner Viggo Venn. 

We Love Katamari Reroll får 85 av 100 Hedemenn. Jeg syns alle som aldri har prøvd Katamari-spillene før virkelig skal prøve dette. Vi trenger alle litt mer galskap i livet, så sett en stor dose Katamari rett i blodåra!